Bloggnorge.com // Olav Drange Moens blogg
Start blogg
6
april 2019
Kategori: Diverse | 0 kommentarer » - kl. 13:41

Blogg.no skal stenges, og nok en gang har jeg dermed vært nødt til å flytte på meg. Under følger en republisering av noen av de nyere innleggene mine derfra, mens resten er etterlatt for godt (mange av disse kan eventuelt finnes på andre plattformer).

 

 

 

Annonser

6
april 2019
Kategori: Våpen | 0 kommentarer » - kl. 13:30

«He who knows only his own side of the case, knows little of that.» – John Stuart Mill

Alarmklokkene bør ringe hver gang noen foretrekker å appellere til dine følelser fremfor til din fornuft.

Det blir fremholdt som en selvinnlysende sannhet at de skyhøye drapsratene i USA skyldes deres liberale våpenlovgivning, og at den epidemiske volden selvfølgelig vil demmes opp for, som ved et trylleslag, med introduksjonen av strengere våpenlover.

Republikanerne som står i veien for slike reformer pekes ut som syndebukker – grådige som de er dypt nede i lommene på den amerikanske våpenlobbyen. Helst oppfordres de til å vaske vekk ofrenes blod fra sine hender.

Etter den siste skolemassakren i Florida, løfter man til og med de overlevende ofrene som forlanger våpenreform foran seg, som et ekstra krydder på de sedvanlige tårevåte utspillene mot republikanerne.

Hvorfor vil ikke norske utenrikskorrespondenter, i stedet for alt dette føleriet, røre ved forskningen, og slik opplyse et publikum som gjennom hele sine liv har blitt foret med ensidig informasjon om alle amerikanske debatter?

Studiene har tross alt blitt kjørt. Forskningen er lett tilgjengelig for enhver villig til å tenke.

En omfattende metaanalyse i Journal of Criminal Justice fra 2015 gikk over funnene til 41 studier av sammenhengen mellom våpenutbredelse og drapsrater i USA. Konklusjonen var klinkende klar:

«All methodologically strong studies find no such effect. […] It must be tentatively concluded that higher gun ownership rates do not cause higher crime rates, including homicide rates.»

Den største studien på feltet av sammenhengen mellom våpenlover og kriminalitet i USA, publisert i Criminal Justice Review i 2016, analyserte data fra samtlige amerikanske byer med en populasjon på over 25.000 innbyggere. Man fant her ingen generell effekt av våpenlover:

«Results indicate that gun control laws generally show no evidence of effects on crime rates, possibly because gun levels do not have a net positive effect on violence rates. Although a minority of laws seem to show effects, they are as likely to imply violence-increasing effects as violence-decreasing effects.»

Unntakene var restriksjoner rettet mot alkoholikere, og svake bevis antydet at det kanskje også kunne hjelpe noe med bakgrunnssjekker av kriminelle og mentalt syke. Det er dermed tilsynelatende et rasjonelt basis for restriksjoner av den typen, selv om bevisene er vaklende.

Ifølge en 2016-studie publisert av the American Psychiatric Association, er for eksempel kun én prosent av all våpenkriminalitet i USA begått av personer diagnostisert med mentale lidelser. Det er en klar underrepresentasjon.

En amerikansk metaanalyse fra 2012 fant ikke støtte for virkning av våpenkontroll i litteraturen, men identifiserte mer inngående kriminalitetshåndhevelse og sterkere tilstedeværelse av politi som de klart mest effektive type tiltak mot våpenkriminalitet. For øvrig den foretrukne tilnærmingen til republikanerne – som til stadighet kritiseres for ikke å ville gjøre noe som helst med problemene.

Halvautomatiske rifler 

Det sterkeste argumentet til dem som ønsker våpenreform – foruten bakgrunnsjekker som det finnes svak støtte for i faglitteraturen – er kanskje at halvautomatiske rifler forenkler massakrer.

Empirien antyder dog at begrensninger av denne typen ikke har noen signifikant effekt. Flere massakrer i vesteuropeiske land med strengere våpenlover enn USA overgår dessuten alle amerikanske skytemassakrer i ofre i nyere tid.

Las Vegas-massakren i 2017 er den verste i USA etter 11. september 2001. Den kostet hele 58 mennesker livet, dog færre enn novemberangrepene i Paris med ulovlige våpen (137), lastebilterroren i Nice (87), Breivik-terroren med lovlige skytevåpen (77), styrtingen av Germanwings Flight 9525 (144) og Madrid-bombene (191).

Bildet blir enda mer komplekst når man oppdager at kun 18 prosent av all våpenkriminalitet i USA begås med lovlig ervervede våpen, i henhold til en studie fra 2016. Det er enklere sagt enn gjort å kontrollere våpen i et land med over 300 millioner av dem i sirkulasjon, og hvor våpen flyter fritt over den porøse sørlige grensen. Som de samme menneskene for våpenkontroll virker mindre interesserte i å sikre enn republikanerne.

Den britiske kommentatoren Peter Hitchens har oppsummert ånden til dem som ønsker mer våpenkontroll i USA som følger: «Guns are so bad, that only terrorists and criminals should be allowed to have them.»

Internasjonale caser

Utenfor USA er Australia den desidert mest studerte casen. Australia hadde et svært liberalt våpenregime frem til de innførte strenge restriksjoner i 1996. En systematisk gjennomgang fra 2016 konkluderte med at studiene på feltet ikke har klart å finne noen signifikant effekt:

«No study found statistical evidence of any significant impact of the legislative changes on firearm homicide rates.»

I England og Wales innførte man et forbud mot håndvåpen i 1997, og det er vanskelig å se noen umiddelbar positiv effekt på drapsratene heller der (kilde):

Den amerikanske konservative forfatteren Thomas Sowell har plukket fra hverandre den veldig selektive sammenligningen mellom USA og England – der førstnevntes betydelig høyere drapsrate enn sistnevntes knyttes til forskjeller i våpenlover – ved å følge landene over tid:

«In the middle of the 20th century, you could buy a shotgun in London with no questions asked. New York, which at that time had had the stringent Sullivan Law restricting gun ownership since 1911, still had several times the gun murder rate of London, as well as several times the London murder rate with other weapons.»

Ved hjelp av indexmundi sammenligner vi utviklingen i drapsratene til Australia, Storbritannia og Belgia – som kraftig skjerpet lovverkene i 1996, 1997 og 2006 henholdsvis – med de mest våpenliberale landene i Vesten uten tilsvarende innstramninger (USA, Sveits og Tsjekkia):

Drapsratene har sunket adskillig mer drastisk i den våpenliberale kategorien land. Frem til 2002, de første fem-seks årene etter våpenreformene, så dessuten Australia og Storbritannia en *økning* i mordratene, ikke sett i noen av de øvrige landene, mens nedgangen i Belgia var mye mer uttalt årene *før* reformen.

Norge, Sverige, Island, Frankrike, Canada, Serbia og Finland er blant landene i verden med flest våpen per 100.000 innbygger, og de har også noen av de laveste drapsratene globalt. Tsjekkia og Sveits er noen av de aller tryggeste landene ikke bare i verden, men også i Europa, til tross for regionens desidert mest liberale våpenlover.

På det europeiske kontinentet er det liten sammenheng å spore mellom våpeneierskap/våpenlover på den ene siden og drapsrater på den andre:

Tsjekkia og Sveits befinner seg mot det nedre sjiktet av modellen, hvor de får selskap av blant andre Norge, Tyskland og Østerrike, med noen av de høyeste våpenandelene per innbygger i Europa. Belgia, med sine nå drakoniske våpenlover, er helt i tet sammen med Frankrike og Finland – to land som også har veldig høye våpenandeler.

Kanskje ikke så underlig at pådriverne for våpenkontroll, de sjeldne gangene de forsøker seg på logiske argumenter, bestandig reduseres til den veldig selektive sammenligningen mellom USA og Europa.

USAs drapsrater settes altså hele tiden overfladisk opp mot de europeiske, uten å følge disse over tid, eller ta hensyn til at kriminalitet har en forklaring av multivariat karakter. Etter samme tvilsomme metodologi kunne en like så godt sammenligne USA og Canada – de to landene med klart flest våpen per capita på den vestlige halvkule – med de andre landene på det amerikanske kontinentet, og ta det til inntekt for at våpenliberalisme avler tryggere samfunn:

Hvorfor synes høye drapsrater å være et problem i noen land med liberale våpenlover eller høy våpenutbredelse, men ikke i andre?

Ubehagelige fakta

For å besvare spørsmålet, må vi utforske noen idiosynkrasier som gjør USA lite egnet for en direkte sammenligning med andre vestlige land, enten det gjelder Norge, Nederland eller selv det kulturelt like England.

For det første deler vi ikke grense med Mexico, som latinamerikanske gjenger og karteller opererer over. Amerikanske drapsrater påvirkes selvfølgelig av spillover-effekter fra den latinamerikanske bakgården, hvor vi som sett finner mange av de høyeste mordratene i verden (våpenrestriksjoner har så definitivt ikke ført frem der).

For det andre huser ikke Europa 13 prosent direkte etterkommere av afrikanere bragt over med slaveskip, som var annenrangs borgere frem til bare noen få tiår siden. Det finnes ikke noe av lignende art eller skala på denne siden av Atlanterhavet, med all den historiske, sosiale og kulturelle ballasten en slik samfunnsarv fører med seg.

Det er dermed hensiktsmessig å bryte ned drapstallene etter etnisitet. 

Vanskeligheten med et slikt prosjekt er at latinamerikanere fordeles mellom de andre etniske kategoriene i FBI-statistikken, og at særlig offentlig statistikk for ikke-latinske hvite amerikanere er vanskelig å finne.

I 2006 publiserte imidlertid det amerikanske justisdepartementet en rapport med disse sjeldne tallene – hvor ikke-latinske hvite over en tolvårsperiode (1990-2002) stod bak 23 prosent av alle mord, latinamerikanere 27 prosent, og svarte 46 prosent (asiatiske tall mangler). Tall over en så lang periode er selvsagt langt mer robuste enn mer fluktuerende enkeltår.

Om vi antar at tallene for denne lange perioden er representative, og ellers baserer oss på den siste tilgjengelige FBI-statistikken for både andel asiatiske mordere (1,2 prosent – fra 2013) og antall ofre (15,070 i 2016), kommer vi frem til disse drapsratene per 100.000 innbygger (populasjon og våpeneierandeler i parantes):

– Ikke-latinske hvite amerikanere (197,9 millioner, hvorav 47 prosent er våpeneiere): 1,75 drapsrate – sammenlignbart med Canada (1,68), Finland (1,60) og Belgia (1,95)

– Latinamerikanere (57,4 millioner, hvorav 29 prosent er våpeneiere): 7,43 drapsrate – sammenlignbart med Argentina (6,53), Peru (7,16) og Ecuador (8,23)

– Etnisk bakgrunn fra hele det asiatiske kontinentet (21,6 millioner, hvorav 15 prosent er våpeneiere): 0,83 drapsrate – sammenlignbart med Taiwan (0,82), Island (0,91) og Luxembourg (0,72)

– Afroamerikanere (40,6 millioner, hvorav 21 prosent er våpeneiere): 17,07 drapsrate – sammenlignbart med Mexico (16,35), Den dominikanske republikk (17,93) og Namibia (16,3)

Siste drapsrater fra UNODC (United Nations Office on Drugs and Crime) for ulike land er gjengitt av Wikipedia.

Med andre ord later det til at drapsratene slettes ikke er en refleksjon av våpentilgang eller våpeneierskap, snarere av sosiale, økonomiske og kulturelle forhold som varierer over de etniske gruppene. USA skiller seg ikke ut fra resten av den vestlige verden, om en eliminerer deres to store særegne demografiske grupper.

Som Gary Kleck skriver i sitt samfunnsvitenskapelige verk Point Blank: Guns and Violence in America (2017), er det direkte meningsløst å sammenligne for eksempel de generelle drapsratene i USA og Japan uten å kontrollere for andre variabler, ikke minst kulturelle. Som han også påviser, har japansk-amerikanere en mye lavere drapsrate enn japanere i Japan.

I tilfellet rasedeterminister er interesserte i å utnytte tallene overfor, er det for sikkerhetens skyld lite støtte å hente i de globale tallene for deres teorier: Laos er et asiatisk land, men har en drapsrate på 6,87. Madagaskar er et svart land, men har en drapsrate på 0,62. Uruguay er et hvitt land, men har en drapsrate på 8,42. Et cetera, et cetera.

Og nordmenn har gått fra blodtørstige vikinger til feminiserte menn med barnevogner over et evolusjonært sett veldig begrenset tidsrom. En skift i biologi er en dårlig forklaring på det.

Vikingraidene, som for alvor begynte med nedslaktningen av munker i klosteret på Lindisfarne i 793, forekom for øvrig lenge før vi hadde skytevåpen for hånd. Mennesker hadde ingen problemer med å kverke hverandre uten moderne våpen, snarere tvert imot.

For å oppsummere: Om det er liberale våpenlover som er årsaken til høye drapsrater, ser vi merkelig nok ingen korrelasjon over verken 1) landegrensene, 2) de amerikanske statene, 3) de amerikanske byene, 4) de etniske gruppene innenfor de amerikanske byene, eller 5) ulike tidsrom.

Det er ikke skråsikkerhet jeg preker – det er det nok av på den andre siden – men tvil. Korrelasjon er som kjent ikke kausalitet, men her klarer man ikke etablere korrelasjoner engang.

Tall som påstår å være til støtte for våpenlover, kan stort sett sorteres i to kategorier.

Den ene kategorien – og denne skal man være særlig på vakt for – ser på «gun-related deaths» fremfor «homicides».

Selvsagt er det enklere å finne en viss sammenheng mellom våpen og våpenrelaterte dødsfall enn mellom skytevåpen og drapsrater. Hva dem som viser til slike studier stadig «glemmer» å opplyse om, er dessuten at over 60 prosent av «gun-related deaths» i USA er selvmord (the New York Times).

Er ikke det litt misvisende? I USA begår en høyere andel selvmord med skytevåpen, der man i andre land heller begår selvmord ved hjelp av pesticider, hengning, drukning eller lignende, ifølge tall fra Verdens Helseorganisasjon. Uten at det betyr at USA har spesielt høye selvmordsrater, som man også kan se av data fra Verdens Helseorganisasjon.

Den andre kategorien er tilfeller av feilslutningen post hoc ergo propter hoc («etter dette, ergo på grunn av dette»). Den tyngste internasjonale metastudien fra 2016 faller i den grøften. Man viser til utviklingen av drapsratene i land etter at våpenreguleringer introduseres, uten å kontrollere for den universelle, globale trenden av fallende drapsrater.

Som vi har sett, har drapsratene riktignok falt etter reformene i Australia, Storbritannia og Belgia, men det har også drapsratene i USA, Sveits og Tsjekkia gjort over samme periode – og det i mye høyere grad.

Ifølge tankebristen post hoc ergo propter hoc betyr den globale nedadgående trenden i drapsrater at både flere og færre våpen leder til mindre kriminalitet. Samfunnsvitenskapelig sett betyr det derimot heller lite, med mindre en kan etablere statistisk signifikante korrelasjoner.

Statens pistol

Grunnen til at de amerikanske grunnlovsfedrene skrev inn det andre grunnlovstillegget om retten til å bære våpen, hadde mindre å gjøre med fiske, jakt eller våpensamlende entusiaster enn med et fremsynt vern mot tyranni.

Europeere liker å se ned på dette som utslag for paraoia. Men hva den amerikanske statsviteren R. J. Rummel har myntet «democide» – myndigheters drap av egne borgere – kostet ifølge hans egne kalkulasjoner intet mindre enn 262 millioner menneskeliv i det 20. århundre.

Det skjedde ikke i den angloamerikanske sfæren, med sin tradisjon av negative rettigheter, men i det kontinentale Europa, Sovjetunionen, Kina, Vietnam, Kambodsja – hvor statsmakten umyndiggjorde sine borgere.

Tyskland var den menneskelige sivilisasjons kulturelle fyrtårn, og et av verdens få liberale demokratier, før det falt for nazistenes barbari. Om landet til Goethe og Bach kan møte en slik skjebne, hvem er da immune?

De statstilbedende benytter seg av våpen mer enn de klassisk liberale. De truer kontinuerlig med statens pistol. Bak hver bidige lov eller regulering, er det nemlig i siste instans en pistolmunning.

I Norge nyter for eksempel sosialdemokrater å se de merkelige forsøkene på humor fra Undeholdningavdelingen, eller en stotrende Skavlan i samtale med tydelig ubekvemme intervjuobjekter, så mye, at de er villige til å true naboene sine med en pistol for å betale for NRK. Personlig misliker jeg våpen, har ingen interesse av å eie et, og er mye mer selektiv i anvendelsen av statens pistol enn som så.

«Give me liberty or give me death»

De amerikanske grunnlovsfedrene satt opp alle tenkelige systemer og kontroller for å bygge republikken deres til en frihetens festning. Eller som Ronald Reagan sa det: «America is a shining city upon a hill whose beacon light guides freedom-loving people everywhere.»

Landet grunnlovsfedrene fostret var et liberalt, fritt samfunn med en urokkelig og stolt individualistisk mentalitet. Som særlig etter Barack Obamas åtte år er i ferd med å bli erodert – én frihet av gangen.

Den amerikanske patrioten Patrick Henry (1736-1799) mistenkte, som andre kultiverte amerikanere i den gryende, liberale republikken, ethvert forsøk på å begrense frihet med henvisning til trygghet eller sosiale goder. Ordene hans gir enda gjenklang hos dem som søker å bære frihetsgudinnens fakkel videre:

«Is life so dear or peace so sweet as to be purchased at the price of chains and slavery? Forbid it, Almighty God! I know not what course others may take, but as for me, give me liberty, or give me death!»

Olav Drange Moen

Annonser

Det revolusjonære ved den seksuelle kontrarevolusjonen, som The Spectator-kommentator Douglas Murray har døpt den, er ikke at den tar et harmdirrende oppgjør med seksuell trakassering.

Mesteparten av hendelsene berørt av metoo-kampanjen er for lengst anerkjent som gale av samfunnet. Det er derfor vi sjokkeres og frastøtes av dem. Ikke minst omfattes de allerede av straffelovens § 266, 297, 298 og 305.

Det revolusjonære er utenomrettsligheten.

I ethvert samfunn vil det være til dels lidenskapelige uenigheter om hvor grensene for akseptabel atferd skal gå. Det gjelder for seksuell så vel som for all annen sosial interaksjon.

Fordelen med en rettsstat er at slike konflikter ikke utspiller seg ute i samfunnet – ved at alle håndhever sin personlige moral overfor hverandre, i en slags hobbesiansk naturtilstand der alle ligger i krig med alle. Snarere løftes de inn i et institusjonelt rammeverk, hvor de kan løses i makelige, siviliserte former. Her kommer man til enighet om hvor grensene skal strekes opp gjennom en deliberativ prosess, og kodifiserer disse inn i lovverket.

Om en mener at lovverket er for strengt eller for mykt, står en selvsagt fritt til å benytte seg av de demokratiske kanalene til sin disposisjon i forsøk på å reformere eller utøve innflytelse.

En kan imidlertid ikke ruinere noens liv bare fordi de har krenket ditt private moralske kompass, om det samsvarer med de forhåndsbestemte spillereglene eller ei. For hva slags uhyggelig kaos ville vel ikke samfunnet desintegrere til om alles private overbevisninger og pasjoner plutselig ble gjeldende lov?

Vi kan først og fremst takke de nedarvede rettsprinsippene for vår tradisjon av fredelig sameksistens og konfliktresolusjon, og for den forutsigbarhet som finnes i måten vi organiserer vårt sosiale liv på.

Rettsprinsipper over bord

Metoo-kampanjen er selvsagt en positiv kraft i den forstand at den setter søkelys på et samfunnsproblem, driver bevisstgjøring rundt dette, og legger opp til diskusjon og ettertanke. Dem som har stått frem med sine historier og erfaringer har utvilsomt bidratt til det.

Kampanjen er på den annen side en styggedom når den forteller oss at vi kan opptre som lovgiver, dommer, jury og bøddel på én og samme tid overfor våre naboer. Slik avløser den ansvaret til hva den tyske sosiologen Max Weber kalte de rasjonell-legale autoriteter, blant triumfene i overgangen fra føydalsamfunnets vilkårlighet til modernismen.

Hva lovens bokstav sier, spiller nemlig tydeligvis ingen rolle lenger. Rettssystemet er blitt fullstendig akterutseilt.

Den radikale feministen kan nå legge karrieren og anseelsen til en mann i grus, fordi han har gjort et helt lovlig forsøk, hvor enn klønete det måtte være, på flørting eller seksuelle fremstøt. Høyresiden kan for sin del offentlig henge ut, ydmyke og spre rykter om politiske motstandere som har hatt et fullt ut frivillig samleie.

Kanskje er det ikke rent tilfeldig at kampanjen har gitt seg mest utslag i forbindelse med politiske maktkamper. Den har blitt en kjepp som man kan slå hverandre over hodet med. Politikk er krig uten våpen, sies det, men her har man sannelig fått et slagkraftig, potent våpen i den politiske verktøykassen.

Mulig at det er fornøyelig for noen å se sine politiske motstandere bli stukket i flammer av mobben. Med feilslutningen tu quoque – å rettferdiggjøre et onde med henvisning til et tilsvarende onde – kan en selv bære ved til bålet. Et beleilig renkespill inntil det plutselig er en selv som er heksen som skal brennes.

Kafka-prosess

I et sivilisert samfunn herjer ikke en slik alles krig mot alle. Samfunnet er *lovstyrt*. Skal noen straffes, må de stilles for retten og bli funnet skyldige i å ha brutt en eksisterende lov – og bare dersom bevisene tillater det.

Bevis… Der har vi et annet av disse ordene som er i ferd med å gå av på moten.

Det er populærkulturen som former den kollektive bevisstheten, og i den utstrekning man fremdeles produserer tankefulle filmer av kaliberet og substansen til 12 Angry Men, må jeg innrømme å ha gått glipp av det.

På sosiale medier finnes det selvsagt ingen bevissthet om uskyldspresumpsjonen. Der er det skyldspresumpsjonen som gjelder – forestillingen om at mennesker er skyldige inntil det motsatte er bevist.

Slagord som «vi tror deg!» har vært fundert på premisset om at det ikke finnes noen uskyldige anklagede, at anklageren til enhver tid har rett. Slik har feministiske aktivister lenge prøvd å få oss til å akseptere at anklage er ensbetydende med skyld innen feltet seksualforbrytelser – og det later beklageligvis til at vi er ved å gjøre nettopp det.

Det er en totalitær holdning som ville ha rystet førstebølges feminister som Mary Wollstonecraft og Harriet Taylor Mill til innvollene, men som sørgelig nok virker innprentet i DNA-et til den seksuelle kontrarevolusjonen.

Med dette som utgangspunkt trekkes mennesker gjennom hva som formodentligvis ligner en Kafka-prosess, hvor de fratas både jobb og ettermæle for varsler som vi ofte ikke får kjenne innholdet til, fremmet av mennesker vi gjerne ikke får vite hvem er, og uten verken krav til bevisføring eller rett til et straffeforsvar.

Kampen mellom kjønnene

Hva vi ganske enkelt er vitner til, er at den type inntrengende sosiale kontroll som har kjennetegnet hva forfatteren Tor Jonsson kalte «bygdedyr», også tema for Aksel Sandemose i En flyktning krysser sitt spor (1933), nå har inntatt storsamfunnet – med sosiale mediers hjelp.

I den opphetende kampen om grensene mellom individene (eller skal vi heller si kjønnene?), viskes grensene ut mellom det offentlige og det private, kollektivet og individet.

Det er noe uhyggelig ved alt dette, særlig når det blandes sammen i en cocktail av moralsk panikk – pisket opp av ideologiske aktivister.

Etter å ha fjernet alt som het moralsk selvbegrensning, underminert ekteskapsinstitusjonen og gjennomseksualisert hele kulturen, skal nemlig plutselig venstresiden tre frem som våre dydige yppersteprester. Dem som har bedrevet normoppløsning over mange tiår har bestemt seg for å være mer puritanske enn England i Viktoriatiden.

Hvorfor?

Ikke på basis av tradisjonell moral, åpenlyst, men med den sosialistiske identitetspolitikken som rettesnor.

Da det ble åpenlyst for alle – til og med for de intellektuelle, som har den uvane å gå seg vill i egne hoder – hva slags krematorium Sovjetunionen og Maos Kina var, dreide postmodernistene i Vesten, anført av Michel Foucault, Jacques Derrida og Simone de Beauvoir, den marxistiske analysen fra økonomiske til demografiske klasser.

Du som individ betyr heller lite, det er din gruppetilhørighet som definerer deg. Og gruppene står bestandig i en maktrelasjon til hverandre – undertrykkerne versus de undertrykte. Slik kapitalistene i henhold til den klassiske marxismens teser undertrykket proletariatet, undertrykker mannen kvinnen.

Det er noe ganske annet enn Edmund Burkes mer liberale maksime om at jo mer individene kontrollerer seg selv, desto mindre behøver de å bli kontrollert av ytre krefter. Det er heller formaningen til en konstant utmattelseskrig mot det innbilte «patriarkiet».

Derfor regisseres mannen alltid i skurkerollen, kvinnen i offerrollen. Selv om it takes two to tango. Kvinnene som eksempelvis velvillig sover seg til topps, og slik frarøver andre kvinner det glamorøse, luksuriøse stjernelivet, er selv medsammensvorne i en moralsk forbrytelse. Vi lever bare i en altfor gynosentrisk kultur til at det påpekes.

Av disse ideologiske årsakene fortsetter den seksuelle normoppløsningen på område etter område – familieverdier er jo i seg selv uttrykk for patriarkiet – det er rundt mannen nettet for alvor strammes inn. Ikke skal han ha noe rettsvern; settingene og måtene det er lov til å ta initativ på skrumpes inn; og helst skal han spørre om tillatelse før han introduserer hver nye seksuelle handling under et samleie.

Slikt kan i enden bare føre til en forverring av relasjonen mellom kjønnene. Forfatteren Christopher Hitchens advarte så tidlig som på 1990-tallet om at den feministiske offermentaliteten ville slå over på menn, og at vi ville ende opp med en eneste stor babykultur. Siden har vi fått «Men Going Their Own Way» (MGTOW-bevegelsen), og Gud vet hva.

Siden det er antallet offerpoeng som gir status, er samfunnet ved å bli et kappløp mot bunnen.

Derfor er også den ideologiske komponenten som lurer bak den seksuelle kontrarevolusjonen, som er en av bitter kjønnskamp, så giftig.

Gapestokkens tidsalder

Metoo-kampanjen berører et kontinuum av atferd – fra det trivielle til det monstrøse – og rører disse sammen i én diger gryte. Det minste forsøk på å nyansere, om det så kommer fra en Matt Damon eller Liam Neeson, blir møtt med insinuasjoner om at kanskje en selv har noe å skjule – eller at en i det minste opptrer som apologet for seksuelle overgrep.

Ideologer liker ikke nyanser. Slikt står i veien for deres forenklede kart av virkeligheten. Og det ødelegger om en ønsker å bruke de mest grove episodene som ammunisjon mot for eksempel den slags type mennesker Neeson har trukket fram – som har mistet jobben for å ha berørt kvinner trøstende på ryggen.

Hva noen står anklaget for å ha gjort, spiller tydeligvis ingen vesentlig rolle i disse tider. Straffen er mer eller mindre den samme. Karrieren er over, man settes i gapestokk for spott og spe, og en forvises fra kategorien siviliserte mennesker. Kontrasten til rettsvesenet, hvor straffeutmålingen er gradert etter forbrytelsens alvorlighet, kunne ikke vært tydeligere heller her.

Alt som er godt med den seksuelle kontrarevolusjonen synes med andre ord å harmonisere med rettsvesenets ånd og eksisterende lovparagrafer, mens alt som er overdrevent, unyansert og direkte vemmelig med den virker å være i direkte konflikt med grunnleggende rettsprinsipper.

Enten det gjelder å skyve et lovstyrt samfunn til side til fordel for et samfunn der alle skal skyte ned alle på grunnlag av private moraloppfatninger (evt. med dette som et vikariende motiv for politisk uenighet); å erstatte uskyldspresumpsjonen med skyldspresumpsjonen; eller å rydde unna straffegraderingen for å gjøre plass til ideologisk drevet fanatisme, fiendtlig til det minste hint av nyanser, er det den skikkelige rettspraksisen som sårt savnes.

Romerne visste det, opplysningsfilosofene visste det, de amerikanske grunnlovsfedrene visste det: Mobben er kaos. Mobben er hemningsløs. Mobben er en allestedsværende trussel mot grunnleggende friheter. Ikke la den kapre institusjonenes rolle!

Hva var egentlig så galt med rettsstaten, siden vi lot den digitale mobben – utstyrt med gapestokken kalt sosiale medier – overta dens funksjoner?

Annonser

6
april 2019
Kategori: Religion | 0 kommentarer » - kl. 13:29

Bibelen utgjør den samlede visdommen til mange generasjoner av mennesker, pakket inn mellom to permer.

Bibelen er således så mye mer enn bare en bok. Den er det etterlatte biblioteket til en hel sivilisasjon. Samtidig forløper den seg som en sammenhengende mytisk historie, møblert med visdom og poetisk og språklig briljans underveis, kanskje kun sett sin like i Homer.

Hvor mange tenkere som står bak Bibelen, er umulig å vite. Det er uansett mytene, de språklige vendingene, ligningene, reglene og observasjonene som hadde overlevd en lang muntlig tradisjon – overlevert fra generasjon til generasjon som levde dem ut i praksis – som ble selektert ut og skrevet ned.

De elementene ved religionen som deretter overlevde en kritisk tradisjon tusenvis av år etter dette igjen, der andre avled med døden, har ganske så mye akkumulert visdom bak seg.

Kristendommen er, for å destillere det i et positivistisk språk, en samfunnsmessig organisme. Tradisjoner som har blitt formet av det sosiale miljøet, satt under et knugende sosioevolusjonært press over mange århundrer, og erfaringsmessig vist seg levedyktige.

Dette er blitt muliggjort av tre særskilte forhold, foruten tidsdimensjonen som enhver evolusjonær prosess avhenger av:

Det første er troen på kristendommens sannhet, som har gitt systemet en viss overlevelsesevne (der man ellers ville ha kastet barnet ut med badevannet, så å si). Organismers kropper, skriver professor Richard Dawkins i The Selfish Gene (1976), er geners overlevelsesmaskiner, og det kan tenkes at religioner spiller en lignende funksjon for tradisjoner.

Det andre er innrømmelsen om at Bibelen er guddommelig inspirert fremfor forfattet, som har åpnet et vindu for reform. Alle forsøk i islam på reformer – islah – har i kontrast en tendens til å bli nullstilt. Uten de inkrementelle endringene, bremser den samfunnsmessige evolusjonen opp.

Det tredje er at kristendommen har vært treet som mye av den filosofiske diskursen i Vesten har grodd ut av. Selv om man leser opplysningsfilosofer, foregår utlegningene deres ofte godt innenfor den kristne teosofiens rammer – og gjerne med kristne argumenter, som dekorerer hver eneste side hos blant andre John Locke.

Vi ser mye av det samme i jødedommen, hvor Talmud fortoner seg som en lang faglig diskurs om alle livets hverdagslige gjøremål og problemstillinger. Som øvrige religiøse skrifter serverer den selvsagt ikke de endelige svarene, slik fundamentalistene innbiller seg, men er fremdeles en tradisjon man i høyeste grad står på skuldrene til, og som jødiske lærde stykkevis har bygget på.

Religionskritikere trår derav feil der de foreslår at religiøse tradisjoner og verdier er verdiløse og bør forkastes en masse, på basis av at de har et overtroisk fundament.

Guds død

Kristendommen er utvilsomt en av de viktigste søylene til den vestlige sivilisasjon. Det er vanskelig å overdrive den innflytelse den har hatt på nær sagt alle våre sosiale institusjoner.

Derfor så 1800-tallstenkeren Friedrich Nietzsche, da han erklærte Gud død, skriften på veggen. Han så for seg en krig mellom ideologiene (arvtagerne til kristendommen, som hadde temmet utopitrangen ved å kanalisere den over til det neste liv) i det 20. århundret, som verden ikke ville ha sett maken til, avløst av en nihilistisk krise utover i det 21.

Som enhver seriøs ateist så han vanskeligheten med å opprettholde et moralsk konsistent system i et gudløst univers, og fant et alternativ i en moralforståelse med ankerfeste i naturen (nazistene kom til å gjøre det samme, dog var de noe mer eh… identitetspolitisk orienterte).

I Moralens Genealogi (1887) brer Nietzsche ut en analogi om ørner og lam – om hvordan de sterke rovdyrene gjør rett i å utnytte sin naturlige makt, mens de svakes skjebne er å være byttedyr. Noe som kan minne om den greske historikeren Thukydids bemerkning til en episode fra peloponneserkrigene, hvor athenerne massakrerte befolkningen på øynasjonen Melos, fordi de insisterte på å forbli nøytrale: «De sterke gjør det de kan, de svake lider det de må.»

Kristendommen preker på sin side hva Nietzsche kalte «slavemoral», overbevisningen om at de sterke skal tøyle sin makt for beskyttelsen av de svake. Som en antitese til Jesus, og de asketiske (selvbegrensende) idealene som han oppfattet som livsfiendtlige, rullet dermed Nietzsche ut sitt Übermensch i Also Sprach Zarathustra (1891).

Mer overfladiske ateister, bastante på at en kan leve moralsk uten Gud, ser ut til å miste hele poenget med de moralfilosofiske bestrebelsene til Nietzsche. Selvfølgelig kan enhver opptre moralsk, men hva skal samfunnets moral objektivt sett rotfestes i, om ikke i Gud?

Utilitarismen, proklamert av Jeremy Bentham med «den største lykke til det største antall», er den heteste kandidaten. Alexander Wedderburn, fremtidig kansler av England, angrep utilitarismen som et farlig prinsipp. «Dangerous it unquestionable is», svarte Bentham, «for enhver regjering som har som sitt faktiske mål den største lykke for en bestemt eller få.»

Da Thomas Carlyle kritiserte utilitarismen for å være en grisefilosofi, slo John Stuart Mill vel så nådeløst tilbake:

«Når angrepet har epikureanerne bestandig svart at det ikke er de, men deres anklagere, som representerer menneskenaturen i et nedsettende lys. Siden anklagen antar at mennesker ikke er kapable til andre nytelser utenom de som svin er kapable til.»

Det var de høyere nytelser Mill siktet mot (selv om han dessverre begikk den kardinalsynden å forveksle lykke med nytelse). Den greske filosofen Epikur hadde allerede løpt opp løypen i sitt brev til Menoeceus, og følgende passasje fra den, som i hvert fall klarte å redusere undertegnede til tårer ved første lesning, er antagelig noe av det sanneste, godeste og vakreste noen sinne skrevet:

«When we maintain that pleasure is the end, we do not mean the pleasures of profligates and those that consist in sensuality, as is supposed by some who are either ignorant or disagree with us or do not understand, but freedom from pain in the body and from trouble in the mind.

For it is not continuous drinkings and revellings, nor the satisfaction of lusts, nor the enjoyment of fish and other luxuries of the wealthy table, which produce a pleasant life, but sober reasoning, searching out the motives for all choice and avoidance, and banishing mere opinions, to which are due the greatest disturbance of the spirit.»

Bentham, i et av hans mest gylne øyeblikk, kunne til og med påvise at hans religiøse kritikere i dybden egentlig selv var utilitarister, med håp om den største lykke (himmelen) og frykt for den verste lidelse (helvete) som sine ledende mestre.

En kan argumentere at både midlene (altruisme og rasjonalitet) og målet (maksimering av lykke) i utilitarismen har en objektiv, biologisk basis. Men også her støter man på umiddelbare problemer, herunder varianter av den naturalistiske feilslutningen, tilfeller av manglende rasjonalitet eller altruisme, og det faktumet at dersom vi spolte tilbake evolusjonen og spilte den av på nytt, så hadde den sosiobiologiske virkeligheten antageligvis sett radikalt annerledes ut.

Den sekulære moralens målestokker – lykke og ulykke, nytelse og lidelse – later til syvende og sist bare å være biologiske algoritmer som veileder organismers atferd i retning av overlevelse og reproduksjon.

Hvorfor skal man da avstå fra å maksimere sin egen lykke, om dette maksimerer en annens lidelse? Hvorfor er menneskemoralen, om vi så er kapable til de høyere nytelser, sannere enn grisemoralen, om de begge har en evolusjonær basis? Hvordan kan vi autoritativt si at sosialdarwinister – som opphøyer Thukydids observasjon fra pelopponeserkrigene, eller Charles Darwins linje «from the war of nature», til det moralske ideal – objektivt sett tar feil?

Problemet, uten de mytologiske aksiomene gitt av religion, er umåtelig komplisert. I dag lever man i Vesten som konsekvens stadig etter kristen etikk, men man sitter på en avsagd gren, som en tegneseriefigur som foreløpig ikke har oppdaget at det bare er luft under seg, eller som en vakker blomst som er plukket fra bakken, men foreløpig ikke har visnet.

Den avdøde forfatteren Christopher Hitchens, en av de mer kultiverte moderne ateistene, mente at disse spørsmålene er noe man må arbeide mot med fornuften som verktøy, og slo fast i The Portable Atheist (2007) at religion i det minste skal ha for å være menneskehetens første forsøk på å forstå verden:

«Religion was the race’s first attempt to make sense of reality. It was the best the species could do at a time when we had no concept of physics, chemistry, biology or medicine.»

Han konkluderer derimot med at fordi religion var vårt første forsøk på alle disse tingene, så var det også vårt verste.

Sam Harris, en annen av den moderne ateismens såkalte fire apokalyptiske ryttere, har bemerket at det er mange naturlige fenomener vi tidligere hadde en religiøs forklaring på som nå er blitt erstattet av en langt bedre sekulær forklaring, men at det er vanskelig å oppdrive tilfeller der man har gått i motsatt retning.

Dem som mener at religion er verdiløst ser ut til å ha nokså rett i et naturvitenskapelig perspektiv, og det bør derfor ikke overraske at de mest hardnakkede kritikerne særlig utgår fra slike disipliner.

Det betyr fremdeles ikke at religiøse verdier ikke er et fundament innen det sosiale domenet. Religioner er først og fremst sosiale systemer, som har vært gjenstand for et stort antall samfunnseksperimenter, ikke naturvitenskapelige. Der har de ikke bestått tidens test, og kan dermed heller ikke tas nevneverdig seriøst.

(Noen apologeter holder enda stand. Etter at min kristne fysikklærer filosofisk spurte om det var jorden som beveget seg rundt solen, eller om det egentlig var omvendt, snurret jeg som svoren ateist triumferende i luften med lillefingeren og spurte: «Er det lillefingeren min som snurrer rundt, eller er det egentlig universet som snurrer rundt lillefingeren min?»)

Metahelten

Det har kommet mange kritiske bemerkninger om at Bibelen låner tungt fra tidligere tradisjoner og religioner. Den antiteistiske kritikken består i at dette betyr at Bibelen er et plagiert verk, at Jesus bare er en kopi som stjeler elementer fra alskens tidligere guder, som Horus, Attis, Mithra, Krishna og Dionysus. Og går ikke mange av visdomsordene igjen hos tidligere filosofer, enten de heter Konfucius, Sokrates eller Buddha?

Overgangen fra polyteisme til monoteisme kan heller tolkes dialektisk. Dialektikk var, som Hegel presenterte det, en åndelig kamp mellom motstridende idéer. En tese utfordres av en antitese, som så resulterer i en syntese. Den kristne Gud kan i et slikt lys forstås som syntesen til de mange stridende guddommene og moralfilosofene som kom før ham. Den idéen som kom seirende ut av blodbadet, og etterlot seg den massegraven vi nå kaller mytologi.

Jordan Peterson, for tiden i vinden med sin bestselgende bok 12 Rules For Life (2018), vinkler det på en litt annerledes måte: Jesus er en metahelt. Man har tatt alle heltene og slått dem sammen. Jesus er noen av de høyeste menneskelige idealene smeltet sammen i ett enkelt individ.

Peterson gjentar Buddhas «livet er lidelse»-maksime, og gir den intellektuelle giganten rett – livet er lidelse. Svaret er imidlertid ikke å falle ned i ressentimentets dype mørke, eller gå seg vill i den spirituelle ørkenen, slik som så mange fortapte sjeler gjør, men å løfte sitt kors opp bakken, et skritt av gangen. Prøve å bli en bedre person, mens man bærer på sin lidelse. Det er en kollektiv menneskelig erfaring som kommer til uttrykk i metaheltens historie.

Det er den beste måten å leve sitt liv på.

Kanskje er det sant at den som ikke følger Jesus ender opp i helvete. Og med det menes ikke et helvete slik Dante malte det inn i vår fantasi i Den Guddommelige Komedie, men like fullt et helvete, både for seg selv og sine omgivelser. Et helvete av ressentiment, nihilisme og slette livsvalg.

Vekten av verden, særlig i de mørkeste fasene av våre liv, er en av de vanskeligste spørsmålene vi som mennesker kan streve med. Religionskritikere faller i den forbindelse til stadighet tilbake på det ondes problem, et argument Epikur var den første til å fremstille, men som David Hume reformulerte så mesterlig:

«Er Gud villig til å gripe inn mot det onde, men ikke i stand til det?

Da er han ikke allmektig.

Er han i stand til det, men ikke villig?

Da er han ikke god.

Er han både i stand til det og villig?

Hvor kommer så det onde fra?

Er han verken i stand til det eller villig til det?

Hvorfor da kalle ham Gud?»

Det skal derimot sies, selv om en del samtidsateister nekter å forholde seg til det, at problemet er blitt forsøkt håndtert av kristendommen utallige ganger, også av Bibelen med historien om syndefallet, Jobs bok og romerbrevene.

Gud som det kollektive logos

A. C. Grayling, en kjent britisk ateist for tiden mer opptatt av å rase mot Brexit enn mot Gud, presenterte i sin naivitet The Good Book: A Humanist Bible (2013) som utfordrer til Bibelen. Men når alt kommer til alt, var det bare nok en bok av mange som utkom det året.

Problemet med både ateister av støpningen til Grayling, og religiøse av typen brennende opptatt av et personlig forhold til Jesus, er at de ser seg blinde på det overtroiske elementet ved religionen, og derav mister mye av verdien av den som et sivilisatorisk byggverk.

«Profeter er mennesker som fikk budskapet firet ned fra himmelen av Gud!» preker den religiøse, og vektlegger det bokstavelige i det. «Det er schizofrent og overtroisk!» kontrer ateistene.

Nei, profeter var, som Noam Chomsky pleier å formidle det, fortidens intellektuelle. Mytos var blekket menneskene dyppet sine fjærpenner i, fordi det var det språket de hadde for hånd.

«Gud straffer ned flere generasjoner!» utbryter de kristne. «Det er ondskapsfullt!» tordner ateistene.

Vel, hva med å skifte ut ordet «Gud» med «logos»? Som det også står i Johannes 1:1: «Gud var logos.» Og kanskje er det ikke tale om en hvilken som helst logos, men om menneskehetens kollektive logos?

Kan det rett og slett være en kollektiv observasjon, som har holdt stikk over tid, at én generasjons synder (eller feiltrinn, for å ikle oss en mer moderne språkdrakt) også vil straffe seg for dem som kommer etter dem?

Man finner i så måte noe tilsvarende i andre sivilisasjoner. Irokeserne, en gruppe nordamerikanske indianerstammer, levde eksempelvis etter prinsippet om «den syvende generasjon». Høvdingene var forpliktet til å vurdere hva slags innvirkninger deres beslutninger ville få for de kommende syv generasjoner. Sivilisasjoner uten et slikt fremtidsperspektiv, må vi anta, er dømt til undergang.

Babels tårn eller lignelsene til Jesus har nok noe dypere for seg enn hva de mest overfladiske debattene mellom ateister og kristne, som låser seg fast i sporet om disse tingene faktisk skjedde eller ikke, ofte får fram.

Ingen tror at Homers verker befatter seg med virkelige begivenheter, og en slik debatt ville være nokså misforstått, men det betyr ikke at vi anser Illiaden og Odysseen som overtroiske makkverk som vi bare kan hive fra oss på historiens komposthaug. Hvorfor plutselig forholde seg sånn til Bibelen – som virkelig bare er Homer utprøvd og multiplisert med hundre, slått sammen til ett forrykende mesterverk? Fordi mennesker pleide å tro at alt som skjedde hadde opphav i en allmektig vilje?

En kan minnes episoden da Napoleon, som alle fortidens store generaler var nysgjerrig på naturvitenskap av hensyn til militærkunsten, gav bud på fysikeren (og også hans tidligere professor) Pierre Laplace. Napoleon hadde lest Laplace sin siste bok med interesse, og sa til ham: «Du har skrevet denne store boken om systemet til universet, men jeg kan ikke se at dets skaper er nevnt en eneste gang.» Laplace responderte: «Jeg hadde intet behov for den hypotesen.»

Om Laplace derimot la til gudshypotesen, ville det plutselig tilbakevise hans fysiske teorier? Etter alt å dømme ikke. Det var kanskje derfor Thomas Jefferson, en deist, lanserte sin egen Bibel, «the Jefferson Bible», med alle referanser til det overnaturlige fjernet.

Noe behøver ikke å være sant for å fortelle oss noe sant.

Samfunnets usynlige hånd

Tradisjoner, inklusivt de religiøse, er i et burkeansk paradigme hva som fungerte for millioner av mennesker som kom før oss. En skal være meget varsom med å tro at ens egne påfunn (som C. K. Chesterston bemerket sannsynligvis har blitt forsøkt før uten hell) trumfer det, uansett hvor lynende intelligent en måtte være.

Da er man som mauren, som selvtilfreds skuer ned på verden under seg fra toppen av maurtuen, og med et innfall av hubris føler det er på tide å begynne forfra.

Som jeg skriblet ned for mange herrens år siden:

«Gå deg ikke vill i den mørke skogen;

hvor det lurer farer og udyr med skarpe klør;

når du heller kan følge den nedtråkkede stien;

der millioner trygt har vandret før.»

Det er ikke uten grunn at den engelske filosofen Alfred North Whitehead kommenterte: «The safest general characterization of the European philosophical tradition is that it consists of a series of footnotes to Plato.» I den platonske tanketradisjon, som de fleste politiske tenkere later til å inngå i, skisserer man opp sine idealsamfunn fra skrivebordet, og langer ut mot alle svakhetene til det eksisterende.

Edmund Burke tenkte imidlertid så mye lenger enn det. Hvilken som helst idiot kan påpeke feil ved samfunnet eller beskrive utopia, mente han, og avviste politiske teorier som var strukturert a priori.

Det er tross alt altfor mange faktorer i spill i samfunnet til å gjøre slike voldsomme forhåndsvurderinger. Hvorfor tro at ens fikse idéer står hevet over den kumulative visdommen og praktiske erfaringen til våre forfedre?

Vi ser dette temmelig tydelig i kritikken av alle manglene til kapitalismen og demokratiet. Ikke vanskelig å komme opp med innvendinger, eller forestille seg noe bedre, alternativene i praksis er det langt verre med. (Om flere bare hadde lest og forstått Burke i det foregående århundret…)

Winston Churchill var inne på dette i sin kjente uttalelse om at demokratiet er den verste styringsform, utenom alle de andre. Man kan her også trekke fram anekdoten om den sovjetiske delegasjonen på statsbesøk i Storbritannia på 1980-tallet:

«Vi har de skarpeste hjernene på arbeid i Moskva med å sette priser på brød, men fremdeles oppstår mangler og lange køer i butikkene», medga de. «Siden vi kom hit har vi ikke sett en eneste brødkø. Hvem er egentlig ansvarlige for brødprisene i London?» Delegasjonen fikk et kontant svar fra den britiske økonomen Paul Seabright: «Ingen.»

Selv ikke de skarpeste hjerner, om de så slo hodene sine sammen, kunne hamle opp med alle faktorene i spill i det frie markedet, bedre håndtert av hva Adam Smith i The Wealth of Nations (1776) myntet markedets «usynlige hånd». Smiths enkle visdom innenfor økonomifaget har mange tatt til seg, særlig etter kommunismens åpenlyse fiasko, men Burkes ekvivalente visdom innenfor samfunnsfaget i en mer utvidet forstand, er det dessverre færre som ser ut til å ha trukket lærdommer fra. Selv om samfunnet som helhet selvsagt er langt mer detaljrikt enn bare den økonomiske siden av det.

Burke anvendte i Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (1790) sin kritiske pragmatisme på det virvar av tankegods som oppstod blant franske filosofer i innledningen av den franske revolusjon, og advarte om følgene. Han fikk selvsagt helt rett, faktisk ned til detaljnivå. Han så for seg det kommende blodbadet (intensivert med terrorveldet i 1793), og at all makt til slutt ville samle seg i hendene på en mektig general i hæren, som så ville bli herre over hele nasjonen (det var den 18. mai 1804 at Napoleon lot seg krone til keiser over den franske republikken).

Hensikten til Burke var aldri å være en bremsekloss for menneskelig progresjon. Han støttet både den amerikanske selvstendighetserklæringen i 1776 og «den ærefulle revolusjon» i England i 1688, begge innrettet mot å begrense statsmakten. I stedet ville han «endre for å bevare». Om en ønsker å forberede samfunnet, så gjør man det tross alt ikke ved å rive ned hele kunnskapsarven, som man i sin uforstand mener å vite bedre enn, men ved å bygge på den.

Burke fikk de fleste andre politiske filosofer til å fremstå som religiøse fundamentalister, og seg selv som en sann skeptiker. Alt jeg siden har observert, har forsterket denne overbevisningen.

Å tro på hva som helst

Faren ved å miste verdien av religion, som virkelig bare er kropper av tradisjoner, ble understreket av G. K. Chesterton: «When a man stops believing in God he doesn’t then believe in nothing, he believes anything.»

Ateister forutsetter at religion er irrasjonelt, fordi det bare er menneskelige påfunn. De begår derimot en stor tankebrist ved å foreslå at rasjonaliteten dermed vil blomstre i religionens fravær. Om den menneskelige fantasi virkelig er religionens svøpe, slik ateistene (etter mitt synspunkt korrekt) foreslår, så kvitter man seg tross alt ikke med kilden til problemet (den menneskelige irrasjonalitet) ved å eliminere religionen, bare med en av dets manifestasjoner.

Hva fascistene virkelig forstod, var at mennesker flest er irrasjonelle. Adolf Hitlers suksessoppskrift avslørte han selv: «I use emotion for the many and reserve reason for the few.» Hva som fort slår en når man leser fascistiske tenkere, er hvordan de er aldeles besatte av å aktivitere mobben, der klassisk liberale tenkere heller er fast bestemt på å temme den. Bytt «fascismen» med «mobbvelde», og man har mer eller mindre det samme.

Det samme mønsteret gjenfinner man ved å studere romersk historie. De konservative og liberale senatorene, som ønsket å forsvare republikken, ble gang på gang utmanøvrert av snedige keisere som visste å fyre opp mobbens pasjoner til egen vinning. Eller la Karl Marx sitt berømte sitat om religion som opium for folket synke inn i sin kontekst:

«Religion is the sigh of the oppressed creature, the heart of a heartless world, and the soul of soulless conditions. It is the opium of the people.

The abolition of religion as the illusory happiness of the people is the demand for their real happiness.

[…] Criticism has plucked the imaginary flowers on the chain not in order that man shall continue to bear that chain without fantasy or consolation, but so that he shall throw off the chain and pluck the living flower.»

Marx hadde rett: Religion er et opium for massene. Og ved å befri dem fra dens beruselse, hadde han også rett i sin antagelse om at de ville følge hans anmodninger om å plukke hva han så vakkert kalte «den levende blomst» fra bakken.

Men ved å plukke denne blomsten, som hadde brukt så lang tid på å vokse, sørget man på samme tid for at den ville visne, gli mellom fingrene, og returnere til jord. Kommunismen, slik som nazismen, påførte menneskeheten uendelige lidelser.

Hva er egentlig konsekvensen av at mennesker flest, også de mest uforstandige blant oss, løsrives fra tradisjonenes såkalte lenker?

De slutter å følge den nedtråkkede stien som millioner trygt har vandret før, og ender i stedet opp med å streife blindt og retningsløst omkring i mørket. Svært mange av dem blir ofre for de ideologiske udyrenes klør, om disse så har feilet uendelig mange ganger før (galskap er, i henhold til Albert Einsteins treffende diagnose, å gjøre det samme om og om igjen, og forvente annerledes resultater).

Mot irrasjonaliteten kjemper beklageligvis selv gudene forgjeves. Man kan ta fra overbevisningen til dem som tror på flyvende hester eller at jorden er 6000 år gammel, men det er da bare et tidsspørsmål før de begynner å tro at hester er en sosial konstruksjon, eller at det er på tide å forsøke marxismen bare én gang til.

Den himmelske Storebror

Sigmund Freuds skrev i En Illusjons Fremtid (1927) at menneskets instinkt etter farens autoritet slettes ikke bare fordufter i voksen alder, men at Gud i stedet trer inn for å fylle opp dette behovet. Gud er derfor kreasjonen av et iboende menneskelig psykologisk behov – eller hva Ludwig Feuerbach kalte en projeksjon av det menneskelige sinn.

I god Is Not Great: How Religion Poisions Everything (2007) beskriver Christopher Hitchens, i et språk hentet ut av George Orwells 1984, Gud som en himmelsk «Big Brother», som overvåker oss «around the clock», og selv kan dømme oss skyldige for tankeforbrytelser «while we sleep».

Men om det virkelig er sant at mennesker har en psykologisk trang for en diktatorisk Storebror, og det kosmiske fantasidyret ikke lenger er der for å tilfredsstille behovet, hva skjer så? Instinktet går ikke i oppløsning av seg selv. Det finner trolig i stedet en jordlig Storebror, en jordlig Far, en jordlig Kjære Leder. Man ender opp med å tilbe den jordlige makten fremfor den himmelske makten, å jage utopien på jordens marker fremfor i himmelen.

Burke hadde en tese om at hvor mennesker ikke regulerer seg selv, i frykt for Gud, så må de reguleres av statsmakten i stedet. Derfor gav også kristendommen, slik den utviklet seg i Vesten, opphav til liberale statsforfatninger. Thomas Aquinas poengterte i sin tid at det ikke var noen nødvendighet å straffe mennesker for hver minste synd. Den slags ville jo Gud ta hånd om i dommens time uansett.

Statsviteren Francis Fukuyama demonstrerte i The Origins of Political Order (2011) hvordan overbevisningen om en overnaturlig morallov og makt, som stod hevet over alle jordlige autoriteter, la bånd på statsmakten i den kristne verden, og historisk førte til utvikling av tanker om borgeres ukrenkelige rettigheter og autonomitet.

Om statsmakten krenket Guds lov, stod denne i fare for å miste sin legitimitet. Fra og med John of Salisbury på 1100-tallet ble det for alvor diskutert under hvilke omstendigheter «tyrannicide», drap av herskere som satte seg opp mot Guds allmektige vilje, var akseptabelt.

I den konfucianske tradisjonen, på den annen side, stod ingen over keiseren (i Kina historisk kalt «himmelens sønn», i Japan «himmelens suverene»), som ble tilbedt som guder, og som var i besittelse av en makt kun begrenset av lengden på deres spyd.

Hitchens døde selv som en troende trotskist, hellig overbevist om at mannen som hadde opprettet Den røde armé var den mest positive moralske kraften i det foregående århundret. Hans intellekt kunne ikke redde ham fra ideologiens klamme grep, og fra drømmen om himmel på jord.

Et konservativt vern

Det er kanskje ingen tilfeldighet at ateismens århundre også var ideologienes århundre. De troende slutter ikke å tro, de ender bare opp med å tro på noe potensielt langt farligere. Den radikale venstresiden, med sine titalls oppdiktede kjønn, ligner ikke bare på religiøse fundamentalister, de er av natur religiøse fundamentalister.

Dette var også poenget til C. G. Jung, som mente at vi alle tilber noe, det viktigere spørsmålet dreier seg om hva mennesker skal tilbe:

«The compelling reason for maybe choosing some sort of god or spiritual-type thing to worship – be it JC or Allah, be it YHWH or the Wiccan Mother Goddess, or the Four Noble Truths, or some inviolable set of ethical principles – is that pretty much anything else you worship will eat you alive.»

Frykt for Gud er begynnelsen på visdom, sies det. Kanskje fordi en tro på Gud – underforstått noen utprøvde idéer som over en veldig lang periode har vist seg å fungere, mer eller mindre – gir en langt høyere sjanse for å bli ledet trygt gjennom skogen.

Å løsrive tåpene fra tradisjonen og la dem flakse hodeløst omkring i alle retninger, kommer ikke uten konsekvenser, men enda farligere er muligens løslatelsen av intelligente mennesker fra den nedarvede visdommen. Ikke bare står de i fare for å gjøre grove feil på sine egne vegne, med den aller største selvtillit, men de har også en tendens til å rive ned mye av samfunnsarven etterlatt dem, lede andre på avveie, og begi samfunnet ut på virkelighetsfjerne prosjekter.

Glem ikke hvordan den intellektuelle klassen falt til sine knær ved kommunismens alter, mens nesten alle andre så tvers i gjennom den uten å blunke.

Det betyr ikke at vi ikke behøver kreative intellektuelle, villige til å tenke utenfor boksen og ødelegge noen dysfunksjonelle ting nå og da, eller kanskje finne noen nye stier. Mark Twain var rettferdig da han kalte konservatismen tilbedelsen av døde revolusjonære. Men – i likhet med mutasjonene i kroppen vår, er det bare et lite fåtall av deres evige strøm av tilfeldige innfall som faktisk vil forandre samfunnet vårt til det bedre.

Konservatismen er på samme tid derfor et nødvendig vern av de få gode idéene, og mot de mange dårlige.

Sterk som en løve, klok som en rev

Hva så med islam?

Det er umulig å argumentere mot at religionen har vært suksessfull. Den har lagt grunnlaget for en hel sivilisasjon, og er også den raskest voksende i verden. Den har spredt seg til alle verdenshjørner, og er på fremmarsj over alt. Fra Europa til Øst-Asia ser ikke-muslimer med uro på hvordan islams stilling styrkes innenfor deres egne grenser.

Profeten Muhammad, som i likhet med andre suksessfulle profeter må behandles som en stor intellektuell, hentet mange viktige historier fra den jødisk-kristne mytologiske tradisjonen, men disse virker å spille en heller sekundær rolle i hans egen religion. De er der mer som innpakningen enn selve innholdet. Islam sentrerer seg først og fremst om Muhammads liv og gjerninger.

Muhammad var i begynnelsen av sitt liv en analfabet handelsmann i Mekka, hvor hans idéer møtte til dels sterk motstand fra befolkningen. Fra dette tilsynelatende umulige utgangspunktet, hadde han i solnedgangsfasen av sitt liv erobret hele den arabiske halvøy, og lagt grunnlaget for den massive islamske ekspansjonen som fulgte etter hans død, som har vedvart helt opp til vår egen tid.

Islam avler ikke nødvendigvis lykkelige samfunn, men hva Muhammad etterlot seg var et velsmurt realpolitisk maskineri. Hva han produserte, var brukermanualen til en enormt suksessfull eksponentiell maktekspansjon – som stadig fungerer strålt mange århundrer inn i fremtiden.

En kan forstå islam som et veldig vellykket predatorisk sosialt system: Opptre samarbeidsvillig når du er i minoritet, ubarmhjertig når du er i majoritet. Gjør kostnaden ved å motarbeide eller forlate systemet veldig høy, men belønningen tilsvarende høy for dem som går motsatt vei eller ofrer for saken.

Fyrsten (1532) av Machiavelli, som gir råd til den styrende om hvordan han skal utvide sin makt, er utvilsomt en klassiker i den europeiske litterære kanon, men forestill deg heller om Machiavelli var en nokså maktesløs handelsmann i Firenze, og fra en slik utgangsposisjon erobret alle de italienske bystatene med sin strategiske teft.

Der har du Koranen og Sunna. Der har du Muhammad. Han er en Machiavelli ikke bare forsøkt ut i praksis, men utviklet i praksis (strategi er ikke noe statisk, men handler om konstant å forholde seg til motspilleres trekk) – med demonstrert kolossal suksess.

Kritikere av islam har påpekt religionens tilbøyelighet for tit for tat. Det får stå som en moralsk kritikk, for pragmatisk sett er det en veldig effektiv strategi. Innen spillteorien vies særlig spillet Fangens Dilemma mye oppmerksomhet, som statsviteren Robert Axelrod begynte å arrangere konkurranser i på 1980-tallet. Av de mange dataprogrammene som gikk i ilden, viste tit for tat-strategien – samarbeid på første trekk, deretter hermer man etter motstanderens trekk – seg aldeles suverén.

Spillteoretisk avviker imidlertid islam en del fra tit for tat-strategien, ved å være noe mindre samarbeidsrettet. Men det er antageligvis hensiktsmessig i den grad virkelighetens konkurranse mellom sosiale systemer – slik som også den darwinistiske konkurransen mellom organismer – ligger tettere opp mot et nullsumspill (det én side vinner, taper en annen) enn Fangens Dilemma. Spillteorien, må man huske, består av tankeeksperimenter, og er ikke nødvendigvis en presis representasjon av virkeligheten.

Den islamske strategien i dette nullsumspillet kan sammenfattes med samarbeid når man er underdog, konkurranse når man er topdog.

Jesu gjenoppstandelse

Med årene har idealene til Jesus, en radikal samarbeidsstrategi, som den sekulære moralen ironisk nok har vokst ut av og virker å ta for gitt, sett ut til å ha tatt større plass i Vesten. Det har hatt sine klare fordeler, ikke minst gjennom sin siviliserende effekt.

Utfordringen inntreffer idet konkurrerende religioner for alvor introduseres – ikke minst sett ved kristendommens sørgelige endelikt i Midtøsten, hvor spillet kristendom versus islam nå er kjørt. I inngrupper forekommer det et generelt veldig høyt nivå av samarbeid uansett, det er når samfunnet fragmenteres i flere inn- og utgrupper at det blir vanskeligere å opprettholde et slikt nivå over tid.

For øyeblikket forsøker elitene i Europa og USA å kompensere for dette ved å ekspandere sin egen inngruppe – noe som foreløpig bare later til å revne denne i to.

Den menneskelige tribalismen er ikke så enkel å viske ut. Den strekker seg fjernt tilbake i vår evolusjonære fortid. Sjimpanser, våre nærmeste beslektede, preges som mennesker for eksempel av et høyt nivå av samarbeid innad i inngruppene, men patruljerer grensene til sine territorier mot utgrupper av sjimpanser, som de fra tid til annen jakter ned og dreper. Territorialiteten kan derfor ikke reduseres til en sosial konstruksjon – den har en solid biologisk komponent.

Vår genetisk betingede tribalisme kommer derav til uttrykk helt ned til hvilket fotballag vi velger å holde med. Selv sosialdemokrater, som har hatt som uttalt hensikt å bryte den ned, har i stedet endt opp med å forfekte en aggressiv tribalistisk politikk langs linjene av kjønn, hudfarge og legning, som går langt utover de opprinnelige intensjonene om like muligheter.

Det skal derimot sies at nasjonalbyggingsfasen i seg selv var en vellykket samling av flere grupper i én større inngruppe, sett for eksempel ved Guiseppe Mazzinis forening av et Italia splittet mellom mange regionale tilhørigheter på 1800-tallet. Mazzini hadde som visjon å forlenge dette prosjektet til hele Europa. Det har hittil vist seg vanskelig, selv om Den europeiske union har adoptert de fleste av virkemidlene fra nasjonalbyggingen. Som kremen på bakverket, er selv den siste bevegelsen fra Beethovens 9. symfoni, «Ode To Joy», innstiftet som «nasjonalsangen» til EU.

Enda vanskeligere er nok dette på tvers av sivilisasjoner, selv om for eksempel Steven Pinker, i sin nye bok Enlightenment Now: The Case for Reason, Science, Humanism, and Progress (2018), viser til at oppgaven er forenklet med tanke på globaliseringsprosesser som har gjort opplysningsidealene mer universelle. Det er imidlertid her religionene, som byggverk av ulike tradisjoner, får frem dype underliggende skillelinjer.

Om de liker det eller ei, er det altså én ting samfunnsarkitektene ikke kommer utenom i sitt utrettelige arbeid:

Gud lever fremdeles.

Olav Drange Moen

Frédéric Bastiat (1801-1850) ville ha vært et mer velkjent fransk navn, på høyde med Rousseau, Sartre eller Beauvoir, hadde det bare ikke vært for at han var en pragmatisk fremfor en aldeles virkelighetsfjern tenker.

Hans satiriske skriverier mot handelsbarrierer, på moten i den merkantilistiske tidsånd han levde i, var treffsikre og skarpe som pilspisser:

«Look at this madhouse of a world. It goes to enormous efforts to tunnel underneath a mountain in order to connect two countries. And then what does it do? It sets up custom guards on both sides!»

«We are suffering intolerable competition of a foreign rival superior to our own for the production of light. […] This rival is no other than the sun. We should pass a law ordering the shutting of all windows. Which of our French light manufacturers will not benefit from it?»

Han hadde også en snedig løsning på de tragiske teknologiske fremskritt, en styggedom som til alle tider har truet arbeidernes kår:

«Pass a law to this effect – whereas at present we give a hundred blow of the axe [to produce], we shall then give three hundred. The work which we now do in an hour will then require three hours. What a powerful encouragement will thus be given to labor!»

Undertegnede er på mange måter et barn av liberale økonomer som Frédéric Bastiat, Adam Smith og Milton Friedman.

Frihandelspolitikken har løftet hundretalls millioner av mennesker, om ikke milliarder, ut av fattigdom. (For den som tviler, ta en tur innom Gapminder, og følg for eksempel Kinas eksplosive inntektsvekst fra og med Deng Xiaopings markedsreformer i 1978.) Hong Kong og Singapore er byer bygget på stengrunn, uten noen virkelig forekomst av naturressurser, men som har blitt båret til rikdom på frihandelens rygg.

Handelskriger har bestandig vært en hemsko for økonomisk utvikling. Den merkantilistiske besettelsen av handelsbalansen, som Donald Trump har gjort til sin egen, er dessuten komplett misforstått på så mange nivåer, at det er vanskelig å vite riktig hvor man skal begynne.

Hva var det siste du kjøpte, og i hvilken butikk gjorde du transaksjonen?

Du har nå et handelsunderskudd med den butikken. Faktisk har du et handelsunderskudd med alle butikker du har handlet i. Det betyr ikke at du ikke har noe utbytte av kjøpene, ellers ville du åpenlyst ha avstått fra dem.

Se for deg en verdensøkonomi bestående av en øynasjon som bare produserer bananer («Bananrepublikken»), en som bare produserer sko («Skobritannia»), og en som bare har en diger kiste med gullmynter («Kontantia»).

Ved ingen som helst handel, foreligger det perfekt handelsbalanse mellom de tre øynasjonene.

Om Kontantia på den annen side begynte å kjøpte bananer fra Bananrepublikken og sko fra Skobritannia, ville de snart ha lidd et massivt handelsunderskudd mot de to øynasjonene. Betyr det at de ville ha vært bedre stilt uten noen handel overhodet?

Antageligvis ikke. En kan ikke spise penger, og gullmynter er neppe godt egnet som fottøy.

Adam Smith påviste selv, i The Wealth of Nations (1776), absurditeten ved merkantilismen. Handel er tross alt ikke et nullsumspill – hvor den som importerer litt mer enn de eksporterer taper, og den som eksporterer litt mer enn de importerer vinner – men et positivsumspill. Det er vinn-vinn.

Begge parter drar utbytte av handelen, ellers ville de ikke frivillig ha inngått i den.

Kanarifulgen i gruven

Noen ganger er industriene man søker å beskytte rett og slett ikke verdt bryet lenger, grunnet et altfor høyt kostnadsnivå. Slik som blant annet skjedde med gruveindustrien i Storbritannia under Margaret Thatcher på 1980-tallet.

Venstresiden har lenge ment at skjebnen til gruveindustrien i Storbritannia, og samfunnene i nord som var så avhengige av den, kan legges ved Thatchers føtter. En viktig årsak til at the Conservative Party har vært sjanseløse i disse valgdistriktene siden.

Det var nok et feilskjær at Thatchers regjering, i sin brutalitet og kortsynthet, stengte gruvene uten å gi dem som arbeidet i sektoren særlig til omstillingstid. Derimot var gruveindustrien for lengst blitt et massivt underskuddsprosjekt, subsidiert av skattebetalerne. Ikke minst på grunn av fagforeningenes vellykkede aksjoner for å heve lønningene.

(Kanskje er det like greit at den britiske arbeiderklassen har funnet seg noe annet å gjøre, om en leser George Orwells The Road To Wigan Pier (1937), som dokumenterer gruvearbeidets mildt sagt kummerlige forhold.)

Det ironiske er at det i dag er store deler av den samme venstresiden som ønsker å stenge fabrikkene. Ikke ut av hensyn til økonomien, industrien eller arbeiderne som jobber i dem, men til menneskedrevne klimaendringer.

Og det er høyresiden, ved Donald Trump, som ønsker å ivareta slike jobber, selv om mange av dem rett og slett ikke er lønnsomme lenger. Tvert imot er proteksjonisme et tiltak mot egne borgere, først og fremst, som ikke lenger får kjøpt godene til markedspris.

Hvordan venstresiden og høyresiden stadig skifter posisjoner på denne måten, som i en evig runddans, antyder som vanlig at politikk er drevet av hodeløs tribalisme, ikke av tankeaktivitet.

Standardmodellen for økonomisk utvikling

Med alle disse forholdene in mente, er handelsbarrierer fremdeles ikke bestandig irrasjonelle, og det finnes det solide historiske indisier for.

Den liberale økonomen Friedrich List skrev eksempelvis i The National System of Political Economy (1841) ned retningslinjene for utvikling av den prøyssiske industrien.

Man skulle skape et stort nasjonalt marked ved å fjerne interne tariffer – i tillegg til å bygge en felles nasjonal identitet, modernisere transportnettet, innføre et universelt utdannelsessystem, og den slags – men samtidig reise eksterne tariffer for å skjerme egen industri under vekst fra britisk konkurranse.

Denne strategien, så suksessfull at økonomer refererer til den som «standardmodellen for økonomisk utvikling», hjalp det kontinentale Europa med å hente igjen den britiske industrigiganten. Den ble dessuten emulert i USA, hvor Alexander Hamilton allerede hadde vært inne på noe tilsvarende i Report On Manufacturers av 1792, men ikke i Mexico, eller en del andre latinamerikanske og østeuropeiske land som forble underutviklede.

Også de østasiatiske økonomiene, de aller mest suksessfulle utenfor den vestlige kulturkretsen, ble konstruert bak handelsbarrierer. Japan gjorde et økonomisk gjennombrudd da de bygget opp hele sin moderne industri bak strategiske tollmurer i etterkrigstiden, orkestrert av MITI (Ministry of International Trade and Industry), mens Kina og Sør-Korea senere har fulgt i deres fotspor, med ubestridelig suksess.

Dette var riktignok etter at de gjenvant en viss økonomisk autonomi fra vestmaktene, som med kanondiplomatiet hadde tvangsåpnet deres markeder på 1800-tallet (og ikke ut av kjærlighet og omtanke for dem som bodde der, sett ved opiumshandelen med Kina spesielt).

Økonomen David Ricardo hadde en teori om hvordan land bør spesialisere seg på ulike varer i verdenshandelen, hva han kalte teorien av komparative fortrinn. Det er også her man begynner å se omrisset av et nullsumspill, fordi der noen for eksempel posisjonerer seg med fortrinn innen høyavansert industri, vil andre sitte igjen med fortrinn innen billige råvarer.

Afrikanske, latinamerikanske og øvrige land i den mindre utviklede verden, som har fulgt oppskriften til IMF og Verdens Handelsorganisasjon av fri flyt over grensene, har forblitt i hengemyren. I åpen konkurranse med de høyutviklede industrilandene, har de falt mot bunnen av den internasjonale økonomiens næringskjede.

Utgangspunktet til den svært suksessfulle økonomiske strategien til Friedrich List, var en mistanke han rettet mot de britiske frihandelsforkjemperne. Han var av formening om at de kun støttet åpne markeder på grunn av den britiske økonomiens overlegenhet på tidspunktet.

Det var også først på midten av 1800-tallet, med opphevelsen av kornlovene i 1856, at britene omsider etterlot merkantilismen på perrongen.

China First

Se for deg om Skoland løsrev seg fra Skobritannia, og at det dermed plutselig var to nasjoner som spesialiserte seg på produksjonen av sko i vår imaginære verdenshandel. Se videre for deg, om du kan, at Skoland reiste høye importkvoter mot skoene produsert i Skobritannia, men at det ville ha vært fri flyt av sko i den motsatte retningen.

Med den ikke helt usannsynlige konsekvens at Skolands skoindustri ville ha fått en stadig større bit av markedsandelene, på direkte bekostning av Skobritannias skoindustri – med sin mer begrensede markedstilgang. Slik kunne Skoland skride uforhindret fram inntil de hadde etablert sin dominans innen skomarkedet.

Med mindre, naturligvis, Skobritannia på et eller annet tidspunkt truet med mottiltak.

Bernie Sanders ble under den amerikanske presidentvalgkampen konfrontert med et spørsmål fra salen om hans skepsis til å tillate fri flyt av alle varer inn i USA, og skilte da mellom god og dum handel. «What if I give you one bucks, and you give me a hundred bucks back?» spurte han retorisk. «Is that fair?»

Er det ikke litt underlig at Kina, som har hatt vekstrater på omkring 7 prosent årlig, har blitt fremstilt som økonomisk velstyrt med sine «China First»-prinsipper, mens Donald Trump plutselig er en tåpe idet han slår tilbake med «America First»?

Hva en del frihandelsforkjempere ikke later til å ta innover seg, er at om det forekommer fri flyt av varer i den ene retningen, men ikke i den andre, så foreligger ikke genuin frihandel. Hvordan skal man da ellers åpne verdenshandelen, om ikke ved en form for mottiltak?

Norsk proteksjonisme

Enda mer bisarr blir muligens kritikken mot Trump når den utgår fra en norsk elite som har lagt sin elsk på handelsmurer. Selv privatimport av biler er det massive avgifter på, som i praksis ender opp med å fungere som en handelsbarriere, selv om vi åpenlyst ikke har særlig til bilindustri å skjerme.

Norge fører også en uhyre landbruksproteksjonistisk politikk, med bred tverrpolitisk støtte. Dette for at Norge kan ha en viss selvforsyningsgrad av mat (og øl, tilsynelatende, som også dekkes av vår proteksjonistiske linje).

Hvorfor er det da så irrasjonalt av amerikanerne å legge om til en mer stål- og aluminiumsproteksjonistisk politikk, for at USA skal ha en viss selvforsyningsgrad innen forsvarspolitikken? Er det viktigere for Vesten at Norge er selvforsynte innen ølproduksjon enn at USA er selvforsynte innen forsvarsindustrien?

Hvorfor er beskyttelsen av et bryggeri i Norge rasjonelt, mens beskyttelsen av en stålfabrikk i USA ikke er det?

Dem som mener at Trump svekker NATO, virker ikke å være nevneverdig bekymret for at Kina kontrollerer stadig mer av markedene som militærindustrien beror på, selv om ressurser er av enorm forsvarsstrategisk betydning.

Se for eksempel på andre verdenskrig. Nazistene var avhengige av svensk jernmalm, noe som påvirket krigens gang i Skandinavia, og det var Hitlers desperate behov etter flere ressurser (arbeidskraft, jordbruksressurser, naturressurser) som fikk ham til å bryte pakten Molotov-Ribbentrop med sitt overraskelsesangrep på Øst-Polen, og til å påbegynne offensiven mot Sovjetunionen i 1941 (Operasjon Barbarossa).

Japan angrep på sin side Pearl Harbor på grunn av oljeembargoen USA påførte dem, når deres krigsmaskineri allerede led under energimangel. Italias nederlag mot Storbritannia i Egypt betydde på sin side at britene beholdt sin viktige tilgang til ressurser fra India, noe som vendte krigen i de alliertes favør.

Så ja – frihandel ville selvfølgelig ha vært veldig ønskelig, og handelsproteksjonisme er potensielt veldig skadelig, særlig om det går for langt og ender i dype handelskriger. Det betyr ikke at det ikke er andre hensyn å ta i betraktning her.

Et veldig komplisert saksområde, med mange vanskelige avveininger, er nok en gang blitt litt vel sort/hvitt i den offentlige diskursen i Norge.

Jeg hevder ikke å vite svaret på disse tøffe avveiningene. Mitt budskap er heller, nå som før: Ting er komplisert.

Uker etter denne teksten ble skrevet, har Kina godtatt å redusere handelsunderskuddet til USA ved en drastisk økning i kjøp av amerikanske goder. Dette for å hindre økt toll fra amerikansk hold. Fra NRK

«Det er enighet om effektive tiltak for i hovedsak å redusere USAs handelsunderskudd med Kina», heter det i kunngjøringen.

«For å møte kinesiske forbrukeres økende behov og behovet for økonomisk utvikling av høy kvalitet, vil Kina øke kjøp av USAs varer og tjenester betydelig», heter det videre.

Den økte kinesiske handelen skal særlig omfatte landbruksprodukter og energi. Ut over det er få detaljer kjent.

Unødvendig å si, ville man ikke engang ha gått i denne retningen hadde det ikke vært for Trump. Nok en gang har hans kritikere vært uhyre selvsikre og emosjonelle om hvor katastrofal og dum tilnærmingen til presidenten ville være – og nok en gang har de fått det så feil som det var mulig å få det.

Vil de noen gang lære? Hvor mye av den opprinnelige kritikken av Trumps *politikk* (fremfor hans Twitter-meldinger) står nå egentlig igjen?

Olav Drange Moen

6
april 2019
Kategori: Psykologi | 0 kommentarer » - kl. 13:28

«A party of order or stability, and a party of progress or reform, are both necessary elements of a healthy state of political life» – John Stuart Mill

Psykologiprofessor Jonathan Haidt utga våren 2012 boken The Righteous Mind: Why Good People Are Divided By Politics and Religion.

Allerede den gang var Haidt, som for øvrig stemte på Barack Obama både i 2008 og 2012, urovekket av det gjensidige, putrende hatet som hadde erstattet den mer sindige, kollegiale ånden i amerikansk politikk.

Åpenbart har det ikke blitt stort bedre siden. Tvert imot har boken til Haidt, som forsøkte å skape forståelse for hvorfor gode mennesker kan holde så diametralt ulike oppfatninger, blitt betraktelig mer relevant, i lys av et stadig mer polarisert samfunn.

Desto større grunn til å børste støv av den.

Engler og demoner

På 1980-tallet var det blitt en trend innen sosialpsykologien å studere opphavet til moral, politikk og religion. Det var problemstillinger som Haidt, i likhet med så mange andre unge, ambisiøse psykologistudenter, kastet seg inn i med en voldsom iver.

Sosialpsykologien var på tiden naturligvis kraftig dominert av venstrevridde strømninger og dogmer, slik som så mange øvrige samfunnsrettede disipliner. Forskningen i det miljøet som Haidt ble formet av ved Yale University fortonet seg dermed som et sammenhengende forsøk på å patologisere konservative. Som Haidt skriver innledningsvis i sin bok:

«Liberalism seemed so obviously ethical. Liberals marched for peace, workers rights, civil rights, and secularism. The Republican Party was (as we saw it) the party of war, big business, racism, and evangelical Christianity. I could not understand how any thinking person would voluntarily embrace the party of evil, and so I and my fellow liberals looked for psychological explanations of conservatism, but not liberalism.»

Det er aldri seg selv og sine meningsfeller det er noe i veien med, da en mener seg hevet over den menneskelige natur med sin fortreffelige rasjonalisme. Det er i stedet meningsmotstanderne som er de sinnslidende, irrasjonelle og impulsdrevne.

Det er i det minste hva vi mennesker liker å innbille oss selv.

Haidt unnslapp selv dette tunnelsynet etter et lengre opphold i India, hvor han i et forskningsprosjekt hadde forsøkt å leve på innsiden av og begripe seg på den erketradisjonalistiske kulturen til lokalbefolkningen. Da han omsider vendte hjem, begynte han med ett å betrakte sine egne konservative naboer med helt nye øyne:

«When I returned to America, social conservatives no longer seemed so crazy. […] I had escaped from my prior partisan mind-set (reject first, ask rhetorical questions later) and began to think about liberal and conservative policies as manifestations of deeply conflicting but equally heartfelt visions of the good society. It felt good to be released from partisan anger.»

Haidt hadde frigjort seg fra det politiske ressentimentets tvangstrøye, og kom snart til å vie hele sitt akademiske liv og virke til å forstå menneskemoralens fundament.

Fornuften som følelsenes tjener

I studie etter studie presenterte Haidt og kolleger intervjuobjekter for etiske dilemmaer.

Hva de sammenhengende oppdaget, var at David Hume hadde vært inne på noe da han i 1739 skrev at «reason is, and ought only to be the slave of the passions, and can never pretend to any other office than to serve and obey them.»

Hver gang intervjuobjektene ble fremstilt et moralsk dilemma, vekket dette en umiddelbar emosjonell respons hos dem, som også bestemte svarene de gav. Det var først i ettertid at fornuften kom på banen – og da bestandig for å rettferdiggjøre de følelsesmessige intuisjonene som hadde sparket inn først.

Også moralske dilemmaer uten noen som helst negative konsekvenser – for eksempel en mann som i smug seksuelt penetrerer en død kylling før han steker og spiser den – vekket avsky hos intervjuobjektene. Følelsen av avsky fikk dem til å konkludere med at en slik handling er gal, og fornuften famlet så desperat etter argumenter i ettertid. Om intervjuobjektene så ikke fant noen, var det ytterst sjelden at de faktisk skiftet mening. De stod på sitt. Haidt konkluderer:

«Moral reasons are the tail wagged by the intuitive dog. A dogs tail wags to communicate. You cannot make a dog happy by forcibly waging its tails. And you cannot change peoples minds by utterly refuting their arguments. Hume diagnosed the problem long ago.»

Som Haidt skriver om studiene der hjerneaktivitet hos politisk partiske intervjuobjekter ble målt: «Within the first half second after hearing a statement, partisan brains are already reacting differently.» Den generelle forskningen på feltet peker i samme retning, og Haidt trekker blant annet frem en studie fra den amerikanske presidentvalgkampen i 2004:

«In 2004, in the heat of the U.S. presidential election, Drew Westen used fMRI to catch pratisan brains in action. […] The threatening information (the hypocrisy of their own candidate) immediately activated a network of emotion-related brain areas – areas associated with negative responses to punishment. […] Once released from the threat, the ventral striatum started humming – than is one of the major reward centers of the brain.»

Bekreftelsesfellen, den påviste tendensen til å lete frem informasjon som bare bekrefter sitt allerede eksisterende verdensbilde, er velkjent, og det er ingen tvil om at den bidrar til mer steile fronter i politikken. Mer overraskende er det kanskje at selv å presentere høyre- og venstrevridde for den samme informasjonen har en splittende effekt:

«Liberals and conservatives actually move further apart when they read about research on whether the death penalty deters crime, or when they rate the quality of arguments made by candidates in a presidential debate, or when they evaluate arguments about affirmative action or gun control.»

Om det virkelig var fornuften som veiledet oss som moralske vesener, ville moralfilosofer, som tenker over etikk dagen lang, vært langt mer moralske enn andre. Men som de sosialpsykologiske studiene har etablert, så er de overhodet ikke det, bemerker Haidt.

Genetiske ledetråder

Det hersker liten tvil om at biologi har særdeles mye å si for vårt moralske kompass.

Dvel ved at mellom en tredjedel og femti prosent av variasjonen i politiske holdninger kan tilskrives genetikk, ifølge tvillingsstudier Haidt drar frem. Det er ganske fordømt mye, og langt mer enn for eksempel den politiske fargen til husstanden man vokser opp i.

Han kommer også innom den mye omtalte boken Descartes Error (1994) av nevrovitenskapsmannen Antonio Damasio.

Damasio forsket på en kategori pasienter som ved hjerneskader hadde fått emosjonaliteten nesten droppet til null, men uten noen tilsvarende fall i IQ. Når disse pasientene skulle fatte avgjørelser i sitt personlige eller profesjonelle liv, traff de enten dårlige beslutninger eller ingen beslutninger overhodet. Livene deres klappet over tid sammen. Haidt gjør følgende observasjon:

«When the master (passions) drops dead, the servant (reasoning) has neither the ability nor the desire to keep the estate running. Everything goes to ruin.»

Følelsene våre er en automatisk prosessering av informasjon. De styrer atferden til alle øvrige pattedyr. Evolusjonsmessig er de mye, mye eldre enn vår språkbaserte evne til resonnering. Det kan være at Haidt har rett i at vi har underspilt deres politiske, religiøse og moralske betydning.

Retningen til årsakssammenhengene – kausaliteten – er imidlertid en svakhet her.

Om noen presenterer et intervjuobjekt for en politisk uttalelse hun er sterkt uenig med, vil man sikkert kunne registrere økning i negative emosjoner i hjernen hennes. Det betyr derimot ikke at meningene hennes oppstod på grunn av disse følelsene til å begynne med. Det kan være at hun allerede hadde blitt ledet dit av sin fornuft.

Sosialpsykologiske eksperimenter er ofte begrenset av at de forholder seg til veldig kortsiktige effekter, og at man deretter ekstrapolerer disse. Det kan rett og slett hende at den kortsiktige effekten fanget opp av forskningen går glipp av fornuftens bidrag, som kanskje trenger mer tid enn intuisjonene – som jo er mentale snarveier, såkalte heuristikker – på å virke.

Ulike moralske grunnlag

Moral henger nok uansett mer sammen med følelser enn mange er klar over. Haidt mener å ha oppdaget fem intuitive grunnlag for den menneskelige moraloppfatningen i sin forskning. Disse er gjengitt i tur og orden under:

1) The care/harm foundation – evolverte i respons til den adaptive utfordringen å utøve omsorg for sårbare barn, og gjør oss sensitive til tegn på lidelse og behov. Den får oss samtidig til å reagere med avsky på ondskap. Verdikonservative («social conservatives») reagerer moderat på denne, venstrevridde («liberals») ekstremt sterkt, og liberale («libertarians») heller lite.

2) The fairness/cheating foundation – evolverte i respons til den adaptive utfordringen å høste fruktene av samarbeid uten samtidig å bli utnyttet. Den får oss til å ønske avstraffelse av gratispassasjerer og juksemakere. Venstrevridde og høyrevridde reagerer like sterkt på denne, men der man til venstre ser på rettferdighet i termer av å fordele godene mest mulig likt, er man på høyresiden (både verdikonservative og liberale) mer opptatt av proporsjonalitet, altså av at man får hva man fortjener. Det innebærer forresten at høyresiden er langt mer villige til å straffe både gratispassasjerer og juksemakere.

3) Loyalty/betrayal foundation – evolverte i respons til den adaptive utfordringen som er dannelsen og opprettholdelsen av koalisjoner. Den får oss til å ofre for gruppen, og samtidig ønske avstraffelse av dem som sviker den. Verken venstrevridde eller liberale reagerer veldig mye på denne, mens verdikonservative reagerer moderat på den.

4) the authority/subversion foundation – evolverte i respons til den adaptive utfordringen å forme relasjoner som vil gavne oss i sosiale hierarkier. Den gjør oss følsomme for rank og status, og til tegn på at andre mennesker ikke oppfører seg passende, gitt deres posisjon i hierarkiet. Sørger for høy grad av lov og orden, effektivitet, trygghet og stabilitet.

Respekt for autoriteter er videre hva for eksempel utdanningsinstitusjonene avhenger av – én generasjon viderefører kunnskapsarven autoritativt til den neste. Det samme med meritokratiet, det vil si overbevisningen om at kompetanse bør være avgjørende for sosial status. Som med det tredje moralske grunnlaget, reagerer ikke venstrevridde eller liberale særlig her heller, noe som kan forklare deres brennende ønske om å emansipere barn, mens verdikonservative nok en gang reagerer moderat.

5) the sanctity/degradation foundation – evolverte i respons til den adaptive utfordringen som handlet om å unngå patogener, parasitter, og andre trusler spredt ved fysisk berøring eller nærhet. Kan relateres til religion, opphøyelse av det skjønne, og tanker om at kroppen er et tempel fremfor en fornøyelsespark. Ligger blant annet bak seksualmoral eller motstand mot vulgaritet. Om du mener det er galt å spise menneskekjøtt – selv om man hadde funnet en måte å gro dette på i et laboratorium – så har det sannsynligvis utgangspunkt i dette moralgrunnlaget gjennom en vekkelse av avsky.

Historien er den samme her som med dimensjonene som angår lojalitet og autoritet – kun respons fra venstrevridde eller liberale i de mer ekstreme tilfeller, men en moderat respons fra verdikonservative.

(Det er fascinerende nok ved en hyperbesettelse av renslighet at man finner den sterkeste psykologiske forklaringen på nasjonalsosialismen. Den interessante Big Think-artikkelen It’s No Coincidence That Hitler Was A Germaphobe er anbefalt viderelesning her. Teorien om «parasitt-stress» indikerer at utbredelse av smittbare sykdommer i en region, eller generell besettelse av renslighet, korrelerer kraftig med autoritarisme og villighet til å fjerne utgrupper.)

Haidt legger til et sjette grunnlag:

6) the liberty/oppression foundation – får oss til å reagere og motarbeide forsøk på dominans og tyranni. Alle reagerer på denne, men liberalister reagerer ekstremt kraftig på den. Reaksjonene er dessuten noe varierte. Der venstrevridde er mest opptatt av å bevare rettighetene til sårbare grupper, er konservative og liberale heller interesserte i å bevare individuelle friheter generelt.

Haidts moralske matriser for venstrevridde («liberals»), verdikonservative («social conservatives») og liberale («libertarians») er illustrert i figurene under:

Verdikonservative tar moderat hensyn til alle de seks moralgrunnlagene.

Venstrevridde bryr seg med tre av dem, men deres høye sensitivitet for omsorg/lidelse synes å betinge deres reaksjoner både mot undertrykkelse og urettferdighet.

Venstrevridde kan derav forstås som svært omsorgsfulle skapninger, med få andre hensyn. Argumenter ikke knyttet til omsorg, og da særlig til lojalitet, autoritet eller hellighet, er noe de mest venstrevridde ofte simpelthen bare vil overse, noe som kan forklare hvorfor det kan være så frustrerende for verdikonservative å forholde seg til dem:

«Liberal brains showed more surprise, compared to conservative brains, in response to sentences that rejected care and fairness concerns. They also showed more surprise in response to sentences that endorses loyalty, authority and sanctity concerns.»

Liberale bryr seg med to av moralgrunnlagene, men hensynet til individuell frihet trumfer alt annet. Det synes også å drive deres reaksjoner langs dimensjonen rettferdighet/juks – hvor det er statlige inngrep for omfordeling, som jo truer deres kjepphest individuell frihet, de i første rekke reagerer mot.

Det kan, som Haidt beskriver, være vanskelig å argumentere på tvers av de moralske matrisene:

«Once people join a political team, they get ensnared in its moral matrix. They see confirmation of their grand narrative everwhere, and it’s difficult – perhaps impossible – to convince them that they are wrong if you argue with them from outside their matrix.»

Også her skal vi tillate oss å være noe skeptiske. Sosialpsykologer har en forkjærlighet for å presse mennesker inn i egne definerte kategorier, men det er ikke gitt at dette er de mest eller eneste hensiktsmessige kategoriene.

Logikken bak kategoriene tar dessuten utgangspunkt i antatte årsakssammenhenger som vi allerede har problematisert (en negativ emosjonell respons på en politisk uttalelse man er uenig med, betyr ikke nødvendigvis at en slik emosjonell respons var årsaken til den politiske uenigheten til å begynne med).

Evolusjonspsykologi, som brukes for å gi kategoriene et vitenskapelig ferniss, kan tidvis også bære preg av spekulasjon, som jeg har gått dypere inn på her.

Konservative som onde

Haidt fikk også konservative og venstrevridde til å gjette hverandres svar på moralske dilemmaer. Konservative og moderate var uhyre presise da de skulle gjette svarene til de andre gruppene, det var da de venstrevridde skulle gjette svarene til de konservative at det virkelig gikk skeis:

«The biggest errors in the whole study came when liberals answered the Care and Fairness questions while pretending to be conservatives. When faced with questions such as «one of the worst things a person could do is hurt a defenseless animal» or «Justice is the most important requirement for a society,» liberals assumed that conservatives would disagree.«

Venstrevridde tror virkelig at konservative er ondskapsfulle. Da konservative har andre moralhensyn enn dem selv, som hensynet til omsorg må veies opp mot under enhver omstendighet, antar de venstrevridde at konservative ikke er omsorgsfulle overhodet. Da er veien til å tro at de heller er motivert av ondskap kort.

Styrken til de venstrevridde er ifølge Haidt en sterk omsorg for de svakerestilte, noe som betyr at de historisk har spilt en viktig og avgjørende (dog ikke monopolistisk) rolle i å beskytte de utsatt for undertrykkelse – om disse så har vært fargede, kvinner, seksuelle eller religiøse minoriteter. Deres omsorgsdrevne verdier har uten tvil hatt en siviliserende samfunnseffekt.

De venstrevridde skal også ha mye av æren for det økonomiske sikkerhetsnettet som har utviklet seg i Vesten. (Noen vil kanskje innvende at dette var reformer påbegynt av den konservative tyske kansleren Otto von Bismarck. Det er historisk korrekt, men hans reformvilje var nok fremfor alt motivert av å dempe revolusjonsstemningen som sveipet over store deler av Europa på 1800-tallet, og som hadde nådd et høydepunkt i 1848. Det var på den annen side de borgerlige under Per Bortens ledelse som ledet an med innføringen av blant annet obligatorisk 9-årig skole og folketrygd i Norge på 1960-tallet.)

Den største blindsonen til venstrevridde, ifølge Haidt, og den største styrken til verdikonservative, er på sin side hva han refererer til som «moralsk kapital»:

«We can define moral capital as the resources that sustain a moral community. […] Moral communities are fragile things, hard to build and easy to destroy.

[…] Nonetheless, if you are trying to change an organization or a society and you do not consider the effects of your changes on moral capital, you’re asking for trouble. This, I believe, is the fundamental blind spot on the left. It explains why liberal reforms so often backfire, and why communist revolutions usually end up in despotism.»

Lojalitet og svik

Det mest relevante moralske grunnlaget i dagens samfunnsdebatt, hvor det særlig koker over i spørsmål som angår globalisering, er antagelig det knyttet til lojalitet og svik (loyalty/betrayal). Husk at verdikonservative reagerer moderat på dette, mens venstrevridde og liberale ikke reagerer særlig på det i det hele tatt. Haidt viser derimot til at dette moralske grunnlaget, som de andre, har en veldig viktig evolusjonær basis:

«Cohesive tribes began to function like individual organisms, competing with other organisms. The tribes that were more cohesive generally won. Natural selection therefore worked on tribes the same way it works on every other organism.»

Koloniinstekter utgjør for eksempel bare to prosent av alle insektarter, men har økt sin samlede andel av alle insekter til over halvparten. Haidt er selv av den formening om at menneskers evne til effektivt samarbeid i grupper er hva som virkelig gjorde oss suksessfulle som art, også moralsk sett:

«I used to believe that there were too many small steps in the evolution of morality to identify one as the Rubicon, but I changed my mind when I heard Michael Tomasello, one of the world’s foremost experts on chimpanzee cognition, utter this sentence: «It is inconceivable that you would ever see two chimpanzees carrying a log together.»

[…] For example, while foraging, one person pulls down a branch while the other plucks the fruit, and they both share the meal. Chimps never do this. […] In contrast, when early humans began to share intentions, their ability to hunt, gather, raise children, and raid their neighbors increased exponentially. […] That, I believe, was our Rubicon crossing.»

Det vises så til hvor suksessfulle både firmaer har vært innen det økonomiske domenet, og religioner i det samfunnsmessige. Gruppelojalitet har ganske enkelt enorme konkurransemessige fortrinn. Grupper vever dessuten mennesker sammen i et større moralsk fellesskap, og det later dessverre til at fordelene ved dette bryter ned på et altfor høyt nivå, med for stor avstand mellom individene:

«If your moral ideal is the person who devotes her life to helping strangers, well then, OK – such people are so rare that we send film crews out to record them for the evening news. But if you focus, as Darwin did, on behavior in groups of people who know each other and share goals and values, then our ability to work together, divide labor, help each other, and function as a team is so all-pervasive that we don’t even notice it.»

Den veldig viktige forskningen til Robert Putnam om «sosial kapital», forstått som grad av tillit i et samfunn, blir i denne sammenhengen viet Haidts oppmerksomhet:

«As political scientist Robert Putnam put it, the social capital that is generated by local groups «makes us smarter, healthier, safer, richer, and better able to govern a just and stable democracy.

[Putnam was] able to distinguish two different kinds of social capital: bridging capital refers to trust between groups, between people who have different values and identities, while bonding capital refers to trust within groups. Putnam found that diversity reduced both kinds of social capital.

[…] On issue after issue, it’s as though liberals are trying to help a subset of bees (which really does need help) even if doing so damages the hive. Such «reforms» may lower the overall welfare of a society, and sometimes they even hurt the very victims liberals were trying to help.»

Hva Putnam mynter «sosial kapital» bidrar også til en økt vilje til fellesløsninger, som statsviteren Francis Fukuyama har demonstrert i sin murstein av en bok, Political Order and Political Decay (2014).

Det er på grunn av dette at et kulturelt mangfoldig USA utviklet seg i retning av individuelle friheter – sett blant annet ved deres våpenlovgivning, men også i økonomiske anliggender – mens man i et mer homogent Europa, med tilhørende høy sosial tillit, så fremveksten av velferdsstater. Med en fallende sosial kapital i et stadig mer kulturelt heterogent Europa, er det derav ingen overraskelse at sosialdemokratiske partier kollapser til fordel for konservative partier som vektlegger lavere skatter og større økonomiske friheter.

Lavere sosial tillit betyr at folk trekker seg tilbake, og at viljen til samarbeid forvitrer.

Konservative skiller seg, foruten de forholdene vi har vært innom, ved mer aktivitet i nevrotransmittere som glutamat og serotonin, og reagerer dermed kraftigere på farer. Det er også påvist at konservative har en større amygdala, en hjernedel blant annet assosiert med negative emosjoner som for eksempel frykt. Som statistikeren og den bestselgende forfatteren Nassim Taleb har påpekt, er tilbøyelighet for frykt bare en fordel, da menneskearten har kommet så langt den har gjort nettopp fordi vi er eksperter på risikohåndtering.

Venstrevridde scorer på sin side høyere på åpenhet til erfaring, som skyldes større tilførsel av dopamin under visse omstendigheter. Belønningssentrene i hjernene til venstrevridde stimuleres generelt sett mer i møte med nye mennesker eller idéer (selv om enkelte studier antyder at den politisk korrekte varianten er heller lukketsinnede). Dette er også en fordel, da venstreorienterte mennesker som konsekvens har en større tendens til kreativitet, der konservative heller er mer organiserte. Noe som kan forklare den venstrevridde dominansen innenfor skapende aktiviteter, og den konservative dominansen innenfor næringsliv.

Det er disse forskjellene – og ikke minst det sterke venstrevridde fokuset på omsorg, der høyrevridde må avveie et slikt hensyn mot øvrige hensyn, inkludert gruppelojaliteten – som har vært med på å slipe dagens sylskarpe politiske motsetninger.

Yin og yang

For noen år tilbake gikk en psykologisk test som en farsott på internett. Testen er veldig enkel: Er figuren nedenfor en sirkel eller ikke (svar gjerne på spørsmålet før du leser videre)?

Venstrevridde hjerner har en tendens til å svare ja, konservative hjerner en tendens til å svare nei. Det er fordi venstrevridde er mer åpne, mens konservative er mer organiserte. Ingen av tilnærmingene er nødvendigvis overlegne. Det er blitt sagt at kategorisering er den menneskelige intelligens lokus, men kreativitet er utvilsomt en vel så ypperlig kandidat der.

Det betyr derimot at det er innenfor politiske spørsmål knyttet til kategorisering – rettere sagt til grenser mellom ting – at det virkelig går hardt og lidenskapelig for seg i kulturkrigen. Konservative er nemlig brennende opptatt av grenser mellom kategorier, om disse så strekes opp mellom idéer, kjønn, økonomiske klasser, lærere og elever, delstater eller land, mens venstrevridde liker å løse ting mer opp og blande ting sammen.

Begge tilnærminger har sine fordeler – og store ulemper hvis de trekkes altfor langt, som har en tendens til å skje om en side blir for dominant og fortrenger den andre i politikken. Den viktigste bestrebelsen, som også har stått sentralt hos store konservative tenkere som Aristoteles, Burke og Hayek, dreier seg derav om å finne en hensiktsmessig balansegang.

Det er derfor vi trenger ytringsfriheten, har den kanadiske forfatteren Mark Steyn understreket. Den er en nødvendig mekanisme for at høyre- og venstresiden skal fungere godt sammen. For vi har ikke noe annet valg. Å hate våre naturlige uenigheter, som dypest sett er en uenighet om hvordan viktige prinsipper skal balanseres, er som å hate skyer eller trær.

Mennesker er komplementære, og vi har alle noe å lære av hverandre. Det er også det riktig så modne hovedbudskapet til Haidt:

«In Chinese philosophy, yin and yang refer to any pair of contrasting or seemingly opposed forces that are in fact complementary and interdependent. Night and day are not enemies, nor are hot and cold, summer and winter, male and female. We need both, often in a shifting or alternating balance.

John Stuart Mill said that liberals and conservatives are like this: «A party of order or stability, and a party of progress or reform, are both necessary elements of a healthy state of political life.»

The philosopher Bertrand Russell saw this same dynamic at work throughout Western intellectual history. «From 600 BC to the present day, philosophers have been divided into those who wished to tighten social bonds and those who want to relax them.» He then goes on to show why we need both.

[…] Morality binds and blinds. It binds us into ideological teams that fight each other as though the fate of the world depended on our side winning each battle. It blinds us to the fact that each team is composed of good people who have something important to say.»

En kan gjennomføre Moral Foundations-testen på Haidts nettside YourMorals.Org

Min generasjon ble programmert til å gjenkjenne fascisme i alt, men ikke utstyrt med noen tilsvarende beredskap mot marxistisk ideologi. Vi skulle lese Anne Frank, men ikke en tøddel av Aleksandr Solzjenitsyn. Den kristenfundamentalistiske motstanden mot Life of Brian skulle vi lære om, men helst ikke de sosialistiske voldsmobbene mot visningen av den amerikanske spillefilmen The Green Berets.

Det var visstnok konservative kristne som ønsket å styre livene våre, men når var det egentlig slike krefter kontrollerte deg sist? For min egen del kan jeg ikke tenke på ett eneste tilfelle i livsløpet hittil. Den sekulære venstresiden, derimot, er veldig opptatt av å detaljregulere livene våre på daglig basis, fra krybbe til grav.

De liker å omtale seg selv som dem som står opp for det liberale demokratiet, men hva er egentlig så liberalt ved dem?

De ønsker å avvikle det nasjonale parlamentariske demokratiet gjennom Den europeiske union, og tilsidesette folkeavstemninger de ikke liker. De ønsker en massiv stat. De ønsker å forby alt de ikke liker. De ønsker en økning i skatter og avgifter. De ønsker en statlig avhengig presse. De ønsker å regulere informasjonsflyten på sosiale medier. De ønsker masseovervåkning. De ønsker å fjerne statuer og redigere bøker som strider med ideologien. De ønsker å begrense dagligtalen med en stadig mer aggressiv politisk korrekthet. De bidrar til normalisering av islamistiske symboler som hijab, og virker mer opptatt av å gå etter kritikerne av slike teokratiske krefter enn forkjemperne. De støtter krigsindustrien.

Det hadde vært helt utenkelig at en stolt fascist ble en av Norges mektigste, og godt er det, men det ble oppfattet som naturlig at Gerd Liv Valla ble innstiftet som LO-leder og landets mektigste kvinne. Uten å ha tatt avstand fra sin politiske bakgrunn som stalinist. Og kunne en høyreekstrem terrorist virkelig ha blitt medienes mest yndede terrorekspert, slik den venstreradikale terroristen Lars Gule har blitt det, mens han holder foredrag til støtte for politisk vold på Høyskolen i Oslo?

Da de riksdekkende massemediene, utdanningsinstitusjonene og underholdningsindustrien har lullet seg dypt inn i den politisk korrekte, postmoderne venstresidens idéunivers i den pågående kulturkrigen, har jeg lenge ansett det som en slags plikt å formidle den konservative siden for å balansere ut bildet. For den siden tyter knapt ut av fjernsynet, radioen, kommentariatets avisspalter, underholdningsindustrien eller pensumet på universitetene annet enn som karikaturer eller stråmenn. De konservative figurerer der først og fremst som hatobjekter, mye likt George Orwells «two minutes of hate»-sesjoner i 1984.

Jeg har bitt merke i hvordan mennesker man møter i sosiale lag bokstavelig talt fråtser i raseri over Donald Trump, tilsynelatende uten å vite noe som helst om amerikansk politikk, eller å kunne identifisere et eneste negativt utfall av en implementert Trump-beslutning. Noen millioner ødelagte liv gjennom en forfeilet intervensjonspolitikk, og ni trillioner dollar ekstra i statsgjeld under Barack Obamas administrasjon, fikk derimot passere uten så mye som en bebreidende kommentar.

Dem som har tatt en samfunnsfaglig eller humanistisk utdannelse vil trolig ha pløyd seg gjennom bokstabler med marxistisk teori – og kanskje ikke fordøyd en eneste bok skrevet av en konservativ. Der den amerikanske venstresidens intellektuelle er norsk importvare, finnes ingen tilsvarende importvare fra den amerikanske høyresiden. Og glem å få inn Fox News på norsk TV, i motsetning til satireprogrammer fra ytre venstres Comedy Central. Det finnes forsvinnende lite albuerom for alternative oppfatninger i den norske offentligheten.

Men har man bare hørt én side av en debatt, har man ikke dannet seg en informert mening overhodet. Og som Walter Lippman sa: «Where all think alike, no one thinks very much at all.»

There are two colours in my head

Uansett hva jeg tenker, er det en kritisk stemme i hodet mitt som argumenterer for det stikk motsatte. Slik forholder det seg nok med riktig mange av oss, men vi tenderer å velge vår rolle i dette skuespillet kalt livet. Med det tar vi også side i den politiske skyttergravkrigen, og velger å lytte vesentlig mer til den ene stemmen i hodet enn den andre.

Da venstresidens premisser er samfunnets utgangsposisjon, har det føltes naturlig for meg å bidra til at den konservative stemmen også blir hørt. Begge sider har rett i noe, og galt i noe annet, men ingenting er mer verdifullt å formidle enn upopulære sannheter. Som ung er man dessuten radikal – det var i hvert fall tilfellet med noen av oss – og ser en viss romantikk i å arbeide mot det etablerte.

Som den moderne konservatismens far, Edmund Burke, rundet av sitt hovedverk, Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (1790): «Dersom likevekten i det skipet [jeg] seiler i, settes i fare på grunn av overlast på den ene siden, er [jeg] oppsatt på å bære den lille vekten av [min] egen fornuft over på den siden hvor den kan bidra til å utligne vektfordelingen.»

Det er altså et kontrært element innebygd i konservatismen, som henger sammen med målet om å finne frem til en balanse mellom ytterposisjonene. Vi kjenner igjen dette hos en annen konservativ tenker, Aristoteles, med hans konsept i Den nikomakiske etikk om den gylne middelvei.

For én gangs skyld ønsker jeg imidlertid å gjøre noe mer originalt enn å legge meg på den letteste vektskålen. Jeg ønsker å la begge stemmene i hodet mitt komme til orde, for tydeligere å få frem konflikten av verdier, og de vanskelige avveiningene i de enkelte casene.

Schizofrent? Muligens. Derimot tror jeg utforskning av idéer er den beste veien fremover, ikke den type steile fronter som det kanskje har blitt for mye av for tiden. Harme er en god ting for å tvinge fram endring – så lenge det forekommer i moderate mengder. Den siste tiden har det gått for langt i deler av den vestlige kulturkrets. Uenighet har blitt til fiendenskap. Vi får håpe på å unngå en lignende utvikling i Norge.

De fleste saker har minst to sider, så hvorfor ikke kommentere dem deretter? Og hva er vel et bedre sted å begynne enn de voldelige protestene i Charlottesville og debatten om konføderasjonsstatuene, det seneste episenteret for kraftige politiske følelser?

«V» vil heretter representere den mer venstrevridde delen av sinnet mitt, «H» den mer høyrevridde (selv om jeg i utgangspunktet er noe skeptisk til den endimensjonale høyre/venstre-aksen, men la gå).

Del 1: Protestene i Charlottesville

V: Før vi begir oss ut på debatten om konføderasjonsstatuene, og hvorvidt det er rett å flytte på dem, kanskje skulle vi få ryddet de voldelige protestene i Charlottesville, og Donald Trumps håndtering av dem, av veien?

H: Greit nok. La oss i tilfellet, om det lar seg gjøre, forsøke å utplassere en sokkel som jeg tror nesten alle kan stille seg på. For det første er nynazister, Ku Klux Klan og hvite supremasister, som står for en krigserklæring mot et enormt antall sakesløse mennesker på bakgrunn av deres rasetilhørighet, uønskelig. Det har også Donald Trump gitt klart uttrykk for. For det andre er kommunister, revolusjonære anarkister og svarte supremasister også uønskelig.

En fordømmelse av den ene siden er ikke ensbetydende med omfavnelse av den andre. Det er den form for binære tenkning som utnyttes i retorikken på de politiske ytterpunktene, og som gradvis presser disse miljøene mer mot sentrum av begivenhetene. En reprise på Weimarrepublikken, eller på den amerikanske borgerkrigen for den saks skyld, er det siste vi bør ønske oss.

For det tredje er politisk vold galt, uansett hvilken side den utgår fra. Det bryter med det første amerikanske grunnlovstillegget om ytringfrihet. Ytringsfriheten er mer enn en rettighet; det er en mekanisme som muliggjør fredelig og rasjonell konfliktresolusjon. Den har vært en bærebjelke for den vestlige sivilisasjon. Vi ville være tåper for å rive den ned, og dermed la resten av konstruksjonen gi etter, slik de revolusjonære søker.

Forhåpentligvis kan vi i det minste være samstemte om en slik startpakke?

V: Forhåpentligvis – men la meg bygge på med noen svært viktige forbehold.

Det er meget urovekkende at USAs president skaper en falsk ekvivalens mellom den høyreekstreme marsjen i Charlottesville og dem som reaktivt demonstrerte mot den. Der har vi kilden til at mange har reagert så kraftig på pressekonferansene hans.

Der Unite the Right-marsjen var forent om et radikalt budskap, var motdemonstrantene forent av en motstand mot dette. Da vil man naturligvis samle et bredt spekter av mennesker. Også venstreekstreme tilbøyelige for vold, som ofte tiltrekkes av slike begivenheter. De må selvsagt fordømmes, men disse var ikke i nærheten av like representative for sin side som ekstremistene på den andre.

Det er derfor skandaløst, og ikke en amerikansk president verdig, at Donald Trump uttalte at det var «noen veldig fine folk» i marsjen, som visstnok ikke hadde befatning med ekstremistene du nevnte. Skikkelige folk ville i mitt sinn hatt større kvaler mot å marsjere sammen med mennesker utstyrt med nazistiske symboler ropende «jøder vil ikke erstatte oss», i en protest organisert av ytterliggående aktører som blant annet The Daily Stormer, the Traditionalist Workers Party og the National Socialist Movement.

Her står vi dessuten overfor en kontekst der tyve mennesker ble påkjørt av en høyreekstrem, hvorav en ung kvinne, Heather Heyer, døde. Da er det naturlig for presidenten å bruke mesteparten av taletiden på å fordømme terrorangrepet og ideologien som lå bak det, ikke på å fordele skyld relativt likt mellom partene.

Når det kommer til spørsmålet om ytringsfriheten, har kanskje Noam Chomsky sagt det best:

«As for Antifa, it’s a minuscule fringe of the Left, just as its predecessors were. It’s a major gift to the right, including the militant right, who are exuberant. What they do is often wrong in principle, like blocking talks, and [the movement] is generally self-destructive. When confrontation shifts to the arena of violence, it’s the toughest and most brutal who win, and we know who that is.»

Angående svarte rettighetsgrupper, tror jeg ikke at de prinsipielt sett kan behandles som det moralske speilbildet til hvite supremasister. Der førstnevnte etterstreber de samme rettighetene som hvite, føler sistnevnte en nostalgi for en tid der andre rasegrupper ble undertrykket. Det er ingen sammenligning.

H: Det er mye riktig i det du sier, men la oss ikke for et øyeblikk late som at det ikke også eksisterer svarte supremasister, og man finner elementer av dette også i Black Lives Matter-bevegelsen. Over de siste årene har dette fenomenet spredt seg, ofte med voldelige utslag.

V: Avgjort. Jeg tror dessverre vi har sett en spredning av ekstremisme på begge sider.

H: Vi kan nok være samstemte om sammensetningen til Unite the Right-bevegelsen, og en del av Trumps floskler der, selv om kritikken har vært over the top. Avisforsidene den siste uken har vært prydet av Trump med Ku Klux Klan-hette på hodet (Der Spiegel), som ropert (The Economist) eller seil (The New Yorker), eller som gjør sieg heil bak det amerikanske flagget (Stern Magazine). Her i Norge valgte VG å bruke overskriften som Hitler-bart på ham. Det er en presseetisk fallitt.

Trump har heller ikke påstått en ekvivalens mellom partene. Grunnen til at han velger å fordømme motdemonstrantene også, er fordi pressen i overveldende grad har underspilt volden fra venstresiden. Organiserte venstreekstreme har, især over de siste årene, stått for en voldsepidemi på tvers av USA, også mot politiet og moderate republikanere.

V: Om Ku Klux Klan ikke er normen for høyresiden, så er heller ikke voldelige kommunister det for venstresiden. Om man er opptatt av å unngå sverting av sine politiske motstandere, så håper jeg man kan være generøs nok til å godta det. Trump har muligens ikke sagt eksplisitt at det er en ekvivalens mellom demonstrantene og motdemonstrantene, men det ligger altså implisitt i hans behandling av saken.

Det er i det minste gledelig at vi kan komme til enighet om at han har behandlet protestene på en lite tillitsvekkende måte.

H: Absoutt.

Problemet er at deler av venstresiden nokså kategorisk, gjennom mesteparten av etterkrigstiden, har gjort det til en hendig hersketeknikk å male dem de er uenige med som hatefulle bigotter og fascistiske, noe som kan oppmuntre til voldsbruk. Ofte har slike merkelapper hatt store sosiale kostnader for dem som rammes. Det er en dypt ondskapsfull praksis, og det er på høy tid at venstresiden erkjenner det.

I første trekk defineres «det alternative høyre» som en løs sammensetning av nazister og Ku Klux Klan-sympatisører, i det neste omtales plutselig Trump og hans velgerbase som alternative høyre. Antifa og andre voldelige venstregrupper mønstrer derav også mot Trump-rallyer og hevder at alle der er nazister. Etter Charlottesville ble et rally i Boston til støtte for ytringsfriheten, hvor hvite supremasister ikke var velkomne, angrepet.

Venstresiden har motarbeidet generalisering av minoriteter, hvor ekstremistene blir fremstilt som representative for hele gruppen, men virker å evakuere prinsippet hva deres omgang med konservative meningsmotstandere angår. Det har forgiftet debattklimaet. Kanskje har det vist seg effektivt kortsiktig, men i det lange løp har det brygget opp et kraftig ressentiment på den konservative siden. Ånden er sluppet ut av flasken.

Jeg tror med andre ord at Trump er en konsekvens av polariseringen, ikke årsaken til den. Presidentvalget skar langs dype skillelinjer som delte den amerikanske befolkningen allerede.

Del 2: Konføderasjonsstatuene

V: Tiden er nok moden for en diskusjon om konføderasjonsstatuene.

H: Jeg håper at så godt som alle følte forderdelse over synet av demonstranter som rev ned og ødela en statue av en konføderasjonssoldat i Durham, etterfulgt av spytting og sparking mot skulpturen. Det lokalpolitiske lederskapet hadde nemlig lite annet enn forståelse for handlingen. Et utdrag fra George Orwells 1984 er i stunder som dette verdt å trekke fram:

«Every record has been destroyed or falsified, every book rewritten, every picture has been repainted, every statue and street building has been renamed, every date has been altered. And the process is continuing day by day and minute by minute. History has stopped. Nothing exists except an endless present in which the Party is always right.»

Å fjerne historien til sine fiender, vekker ikke stort annet enn vemmelige assosiasjoner. Som et alternativ tror jeg ordene til tidligere utenriksminister Condoleezza Rice var velveide:

«I’m a firm believer in keep your history before you. And so I don’t actually want to rename things that were named for slave owners. I want us to have to look at the names and recognize what they did, and be able to tell our kids what they did and for them to have a sense of their own history.»

V: Jeg deler heller troen på den politisk vedtatte løsningen, som ikke er å ødelegge eller gjøre hærverk på statuene, men å flytte dem til museer.

I Moskva, St. Petersburg, Praha, Budapest, Tbsili og andre øst-europeiske byer har dette vært løsningen for tonnevis av statuer fra sovjetæraen, for å gi deg en annen assosiasjon enn de vemmelige. Et ypperlig eksempel på dette er det kjente Fallen Momument Park like utenfor Moskva, husende 900 sovjetiske kunstverk, eller Memento Park i utkanten av Budapest. Fra hjemmesidene til sisnevnte:

«Displayed in the Park are 42 pieces of art from the Communist era between 1945 and 1989, including allegorical monuments of ‘Hungarian-Soviet Friendship’ and ‘Liberation’, as well as statues of famous personalities from the labour movement, soldiers of the Red Army and other gigantic pieces: Lenin, Marx, Engels, Dimitrov, Captain Ostapenko, Béla Kun and other ‘heroes’ of the communist world. A favourite with visitors is the Liberation Army Soldier. A hammer-and-sickle flag in its hand and a cartridge-disc machine pistol hanging in its neck make the statue complete. This 6-meter tall statue of the evil-eyed Soviet soldier once stood on the top of Gellért Hill in central Budapest, well-seen from every direction.»

Selvsagt skal man ikke utslette historien, den må vi lære av. Men ville det ha vært et innbydende syn om gigantiske statuer av sovjetiske despoter fortsatt raget over øst-europeiske byer, eller om det tyske bybildet var dominert av nazistisk symbolikk? Som den afroamerikanske CNN-ankeren Don Lemon bemerket om slaveriet sist uke: «Dette var vårt Holocaust.»

Den britiske journalisten Peter Hitchens – som levde i Moskva før, under og etter Sovjetunionens kollaps som utenrikskorrespondent – har også skrevet klokt og prinsipielt om saken:

«East Berlin is pretty good at this. It’s city government has deliberately not sought to wipe out all memories of the Communist past. Many of the old street names and some of the monuments rightly survive. They mark real events and important people. But statues of actual Communist despots do not survive in the places where they once established dominance, or with the esteem, they once held.

[…] I approved of the removal, and of the decision to keep them.»

Og han fortsetter:

«For statues are propaganda, and a major purpose of propaganda is to overawe and reinforce the sense of powerlessness among the losers in political struggles.

And the Confederate statues, far from being (as I had thought) remembrances of the bitter, sad years immediately after the Civil War, turn out in many cases to have been put up in the 1920s to make rather nasty political points [against civil rights].»

Vi skal heller ikke glemme at konføderasjonen erklærte krig mot eget land – og tapte. Om man ønsker statuer i sine bykjerner, bør man ikke da se til å vinne den fordømte krigen, som TV-verten Bill Maher utbrøt i sitt program Real Time? Og om man erklærer krig mot eget land, er man ikke da å regne som en forræder?

En kan også undre seg over hva republikanere ville ha syntes om det var statuer av svarte supremasister som utsmykket amerikanske parker og plener. Kanskje synet deres på saken da ville ha vært noe annerledes farget.

H: Grunnlovsfedrene i USA erklærte også krig mot eget land med uavhengighetserklæringen, ingen vil vel mene at det kvalifiserer dem som forrædere, snarere som frigjøringskjempere. Historien skrives kanskje av seierherrene, men det endrer den ikke.

Det er vel trygt å anmode at du ikke oppfatter analogien til Talibans destruksjon av Buddha-statuer eller IS sin vandalisme mot babylonske artefakter som rettferdig? Selv NRKs utenrikskorrespondent, Joar Hoel Larsen, har trukket den. Det med henvisning til et konføderasjonsmomument som ikke kan flyttes – Stone Mountain:

«Det mest utfordrende er Stone Mountain i Georgia der man finner det enkelte kaller «The Confederate Mount Rushmore». De tre fremste sørstatsprofilene er hugget inn i stein: President Jefferson Davis, general Stonewall Jackson, og Robert E. Lee.

Alle til hest høyt opp i en bratt fjellvegg.

Relieffene er nærmere 100 meter høye. De kan ikke flyttes. De må ødelegges. Som en slags ideologisk parallell til det Taliban gjorde med Buddah-statuene i Afghanistan i 2001, de likte heller ikke det de så.»

Demokratenes Stacey Abrams har fremmet forslag om å ta frem dynamitten der.

Heller ikke din referanse til Russland, og deres forhold til sine mørkere kapitler i historien, maler et fullstendig bilde. Da Vladimir Putin fikk spørsmål om gjenreisning av Stalin-statuer i Russland i 2013, viste han til statuen av Oliver Cromwell, den militære diktatoren på 1650-tallet i kjølvannet av den engelske borgerkrigen, utenfor Westminster i London:

«What is the essential difference between Stalin and Cromwell? Can you tell me? No difference. […] His statue is still standing. No one is going to remove it. The essence is not in these symbols, but in the need to treat with respect every period of our history.»

Robert E. Lee kjempet for en uhyggelig sak, men han var like fullt en fremragende general og sentral historisk figur. Det kontinentale Europa har ikke fjernet statuene av Napoleon Bonaparte, Italia lar statuene av de romerske keiserne stå, og Storbritannia har fortsatt sin Oliver Cromwell. Historien kaster ofte mørke skygger, men det er ingen grunn til å demontere den. Det er hva barbarer gjør.

Hvordan lære av en fortid man er opptatt med å fjerne?

Både George Washington og Thomas Jefferson eide slaver. Skal de også stues vekk fra offentligheten? Vi kan ikke rive ned statuene av Ludvig Holberg i Oslo og Bergen fordi han hadde eierskap i det dansk-norske slaveriselskapet. Vi kan ikke brenne bøkene til Knut Hamsun, selv om han næret sympatier for nasjonalsosialismen.

Der man brenner bøker, vil man til slutt brenne mennesker, og der man smadrer statuer, vil man til slutt smadre mennesker. Inntil veldig nylig forstod man at en ikke kan dømme mennesker i fortiden på basis av en endret moralsk zeitgeist. Går man langt nok tilbake i tid, var slaveriet en allment akseptert praksis.

Hvor er det begrensende prinsipp?

V: Det er spørsmålet som rører ved dilemmaets kjerne.

Hva mange av karakterene du trekker frem har til felles, er at de ikke hedres på grunn av deres karakterbrister, men på tross av dem. Holberg og Hamsun feires for sitt forfatterskap, ikke for deres befatning med slaveriet eller nasjonalsosialismen. Det er dermed riktig at statuen til Holberg fremdeles står utenfor Nationaltheatret, mens Snorremomunentet i Slottshagen, reist under okkupasjonstiden, ikke gjør det. Det har å gjøre med kontekst.

En finner ulike forbehold i de andre eksemplene du trekker frem. Oliver Cromwell var en skikkelse viktig i Englands overgang til parlamentarismen. Gjenlevninger fra Romerriket er selvsagt av større arkeologisk verdi enn amerikanske statuer reist som propagandaformål på 1920-tallet.

Hvor Washington og Jefferson minnes for sine bidrag til amerikansk selvstendighet, og som arkitekter av den nye republikken, minnes konføderasjonsgeneralene først og fremst for sitt forsvar for slaveriet som institusjon. Det er den form for distinksjoner som ofte viskes ut i debatten.

Du har rett i at man ikke bør dømme individer i historiens rettsal for moralske forbrytelser som på deres tid ble ansett som normen. Det er derimot ikke tilfellet her. Den amerikanske borgerkrigen var det nettopp en strid mellom abolisjonister og slavetilhengere. En del av skulpturene ble, som vi har vært inne på, reist lenge etter borgerkrigen simpelthen for å markere motstand mot utvidede borgerrettigheter.

H: Handlet den amerikanske borgerkrigen utelukkende om retten til å fortsette slaveriet, slik konføderasjonens konstitusjon garanterte, eller dreide det seg kanskje om noe mer, som for eksempel statlige rettigheter?

V: Hvorfor jaget sørstatene uavhengighet? Nettopp for å verne om slaveriet, avgjørende for den bomullsbaserte økonomien i de mindre industrialiserte sørstatene. Det kommer man ikke utenom.

H: Hvilket lys setter så begivenhetene Abraham Lincoln i? Hans primære mål var åpenlyst å bevare unionen, ikke å frigjøre slavene. I et brev han førte i pennen i 1862, kan man lese følgende:

«If I could save the Union without freeing any slave I would do it.
If I could save it by freeing all the slaves I would do it.
And if I could save it by freeing some and leaving others alone I would also do that.»

Han gav uttrykk for synspunktet med tungen også, blant annet i sin første innsettelsestale i 1861:

«I have no purpose, directly or indirectly, to interfere with the institution of slavery in the States where it exists. I believe I have no lawful right to do so, and I have no inclination to do so.»

Betyr dette at også Lincoln falt på feil side av den moralske konflikten i sin tid, og at Lincolnmomumentet i Washington D.C. skal bli det neste målet? Historie er en kompleks sak. Ved å åpne en dør til å fjerne de delene av den man opplever som ukomfortable, åpner man også døren for at andre fjerner det de ikke liker. Hvor skal det ende?

V: Du har helt rett i at historien er kompleks. Og der Lincoln beskyttet rømte slaver, jaktet Robert A. Lee dem ned og fikk dem pisket. Der Robert A. Lee kjempet på siden av slaveriet, kjempet Lincoln til syvende og sist på abolisjonistenes side, noe som muliggjorde opphevelsen av slaveriet. Det var også Lincoln som til slutt erklærte frigjøringen av slavene, den 1. januar 1863.

Jeg vil avslutte med bidraget til den konservative Fox News-kommentatoren Charles Krauthammer til debatten, for han tydeliggjør en annen ytterst viktig distinksjon – den mellom bakgrunnen til de ulike konføderasjonsstatuene:

«Some of the statues were sincerely held tributes, some of them by the Union, to their fallen comrades in the Confederacy as a symbol of reconciliation and sort of the better angels. I will commend your viewers to go to Arlington National Cemetery, remember, the cemetery of the victorious union, go to section 16, it is devoted to a monument to the Confederate soldiers buried there, arrayed around this monument with a very touching inscription speaking about these men, these Confederates ‘in simple obedience to duty as they understood it. These men suffered all, sacrificed all, dared all, and died.’ You wouldn’t want to touch that. That is almost sacred.

Now, on the other hand, 100 years later, many Southern states put up statues to the Confederacy, as symbols of not the Civil War, but of their resistance to civil rights, and to Supreme Court rulings and desegregation. That’s a very different category. And that’s where I think it’s far more problematic. That’s why I think it’s simply a mistake to say categorically yes, we keep them all, or categorically no, we take them all away.»

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.