Bloggnorge.com // Olav Drange Moens blogg
Start blogg

Når er det rett å fjerne statuer?

Kategori: Kulturpolitikk | 0 kommentarer » - Skrevet lørdag 6. april , 2019 kl. 13:27

Min generasjon ble programmert til å gjenkjenne fascisme i alt, men ikke utstyrt med noen tilsvarende beredskap mot marxistisk ideologi. Vi skulle lese Anne Frank, men ikke en tøddel av Aleksandr Solzjenitsyn. Den kristenfundamentalistiske motstanden mot Life of Brian skulle vi lære om, men helst ikke de sosialistiske voldsmobbene mot visningen av den amerikanske spillefilmen The Green Berets.

Det var visstnok konservative kristne som ønsket å styre livene våre, men når var det egentlig slike krefter kontrollerte deg sist? For min egen del kan jeg ikke tenke på ett eneste tilfelle i livsløpet hittil. Den sekulære venstresiden, derimot, er veldig opptatt av å detaljregulere livene våre på daglig basis, fra krybbe til grav.

De liker å omtale seg selv som dem som står opp for det liberale demokratiet, men hva er egentlig så liberalt ved dem?

De ønsker å avvikle det nasjonale parlamentariske demokratiet gjennom Den europeiske union, og tilsidesette folkeavstemninger de ikke liker. De ønsker en massiv stat. De ønsker å forby alt de ikke liker. De ønsker en økning i skatter og avgifter. De ønsker en statlig avhengig presse. De ønsker å regulere informasjonsflyten på sosiale medier. De ønsker masseovervåkning. De ønsker å fjerne statuer og redigere bøker som strider med ideologien. De ønsker å begrense dagligtalen med en stadig mer aggressiv politisk korrekthet. De bidrar til normalisering av islamistiske symboler som hijab, og virker mer opptatt av å gå etter kritikerne av slike teokratiske krefter enn forkjemperne. De støtter krigsindustrien.

Det hadde vært helt utenkelig at en stolt fascist ble en av Norges mektigste, og godt er det, men det ble oppfattet som naturlig at Gerd Liv Valla ble innstiftet som LO-leder og landets mektigste kvinne. Uten å ha tatt avstand fra sin politiske bakgrunn som stalinist. Og kunne en høyreekstrem terrorist virkelig ha blitt medienes mest yndede terrorekspert, slik den venstreradikale terroristen Lars Gule har blitt det, mens han holder foredrag til støtte for politisk vold på Høyskolen i Oslo?

Da de riksdekkende massemediene, utdanningsinstitusjonene og underholdningsindustrien har lullet seg dypt inn i den politisk korrekte, postmoderne venstresidens idéunivers i den pågående kulturkrigen, har jeg lenge ansett det som en slags plikt å formidle den konservative siden for å balansere ut bildet. For den siden tyter knapt ut av fjernsynet, radioen, kommentariatets avisspalter, underholdningsindustrien eller pensumet på universitetene annet enn som karikaturer eller stråmenn. De konservative figurerer der først og fremst som hatobjekter, mye likt George Orwells «two minutes of hate»-sesjoner i 1984.

Jeg har bitt merke i hvordan mennesker man møter i sosiale lag bokstavelig talt fråtser i raseri over Donald Trump, tilsynelatende uten å vite noe som helst om amerikansk politikk, eller å kunne identifisere et eneste negativt utfall av en implementert Trump-beslutning. Noen millioner ødelagte liv gjennom en forfeilet intervensjonspolitikk, og ni trillioner dollar ekstra i statsgjeld under Barack Obamas administrasjon, fikk derimot passere uten så mye som en bebreidende kommentar.

Dem som har tatt en samfunnsfaglig eller humanistisk utdannelse vil trolig ha pløyd seg gjennom bokstabler med marxistisk teori – og kanskje ikke fordøyd en eneste bok skrevet av en konservativ. Der den amerikanske venstresidens intellektuelle er norsk importvare, finnes ingen tilsvarende importvare fra den amerikanske høyresiden. Og glem å få inn Fox News på norsk TV, i motsetning til satireprogrammer fra ytre venstres Comedy Central. Det finnes forsvinnende lite albuerom for alternative oppfatninger i den norske offentligheten.

Men har man bare hørt én side av en debatt, har man ikke dannet seg en informert mening overhodet. Og som Walter Lippman sa: «Where all think alike, no one thinks very much at all.»

There are two colours in my head

Uansett hva jeg tenker, er det en kritisk stemme i hodet mitt som argumenterer for det stikk motsatte. Slik forholder det seg nok med riktig mange av oss, men vi tenderer å velge vår rolle i dette skuespillet kalt livet. Med det tar vi også side i den politiske skyttergravkrigen, og velger å lytte vesentlig mer til den ene stemmen i hodet enn den andre.

Da venstresidens premisser er samfunnets utgangsposisjon, har det føltes naturlig for meg å bidra til at den konservative stemmen også blir hørt. Begge sider har rett i noe, og galt i noe annet, men ingenting er mer verdifullt å formidle enn upopulære sannheter. Som ung er man dessuten radikal – det var i hvert fall tilfellet med noen av oss – og ser en viss romantikk i å arbeide mot det etablerte.

Som den moderne konservatismens far, Edmund Burke, rundet av sitt hovedverk, Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (1790): «Dersom likevekten i det skipet [jeg] seiler i, settes i fare på grunn av overlast på den ene siden, er [jeg] oppsatt på å bære den lille vekten av [min] egen fornuft over på den siden hvor den kan bidra til å utligne vektfordelingen.»

Det er altså et kontrært element innebygd i konservatismen, som henger sammen med målet om å finne frem til en balanse mellom ytterposisjonene. Vi kjenner igjen dette hos en annen konservativ tenker, Aristoteles, med hans konsept i Den nikomakiske etikk om den gylne middelvei.

For én gangs skyld ønsker jeg imidlertid å gjøre noe mer originalt enn å legge meg på den letteste vektskålen. Jeg ønsker å la begge stemmene i hodet mitt komme til orde, for tydeligere å få frem konflikten av verdier, og de vanskelige avveiningene i de enkelte casene.

Schizofrent? Muligens. Derimot tror jeg utforskning av idéer er den beste veien fremover, ikke den type steile fronter som det kanskje har blitt for mye av for tiden. Harme er en god ting for å tvinge fram endring – så lenge det forekommer i moderate mengder. Den siste tiden har det gått for langt i deler av den vestlige kulturkrets. Uenighet har blitt til fiendenskap. Vi får håpe på å unngå en lignende utvikling i Norge.

De fleste saker har minst to sider, så hvorfor ikke kommentere dem deretter? Og hva er vel et bedre sted å begynne enn de voldelige protestene i Charlottesville og debatten om konføderasjonsstatuene, det seneste episenteret for kraftige politiske følelser?

«V» vil heretter representere den mer venstrevridde delen av sinnet mitt, «H» den mer høyrevridde (selv om jeg i utgangspunktet er noe skeptisk til den endimensjonale høyre/venstre-aksen, men la gå).

Del 1: Protestene i Charlottesville

V: Før vi begir oss ut på debatten om konføderasjonsstatuene, og hvorvidt det er rett å flytte på dem, kanskje skulle vi få ryddet de voldelige protestene i Charlottesville, og Donald Trumps håndtering av dem, av veien?

H: Greit nok. La oss i tilfellet, om det lar seg gjøre, forsøke å utplassere en sokkel som jeg tror nesten alle kan stille seg på. For det første er nynazister, Ku Klux Klan og hvite supremasister, som står for en krigserklæring mot et enormt antall sakesløse mennesker på bakgrunn av deres rasetilhørighet, uønskelig. Det har også Donald Trump gitt klart uttrykk for. For det andre er kommunister, revolusjonære anarkister og svarte supremasister også uønskelig.

En fordømmelse av den ene siden er ikke ensbetydende med omfavnelse av den andre. Det er den form for binære tenkning som utnyttes i retorikken på de politiske ytterpunktene, og som gradvis presser disse miljøene mer mot sentrum av begivenhetene. En reprise på Weimarrepublikken, eller på den amerikanske borgerkrigen for den saks skyld, er det siste vi bør ønske oss.

For det tredje er politisk vold galt, uansett hvilken side den utgår fra. Det bryter med det første amerikanske grunnlovstillegget om ytringfrihet. Ytringsfriheten er mer enn en rettighet; det er en mekanisme som muliggjør fredelig og rasjonell konfliktresolusjon. Den har vært en bærebjelke for den vestlige sivilisasjon. Vi ville være tåper for å rive den ned, og dermed la resten av konstruksjonen gi etter, slik de revolusjonære søker.

Forhåpentligvis kan vi i det minste være samstemte om en slik startpakke?

V: Forhåpentligvis – men la meg bygge på med noen svært viktige forbehold.

Det er meget urovekkende at USAs president skaper en falsk ekvivalens mellom den høyreekstreme marsjen i Charlottesville og dem som reaktivt demonstrerte mot den. Der har vi kilden til at mange har reagert så kraftig på pressekonferansene hans.

Der Unite the Right-marsjen var forent om et radikalt budskap, var motdemonstrantene forent av en motstand mot dette. Da vil man naturligvis samle et bredt spekter av mennesker. Også venstreekstreme tilbøyelige for vold, som ofte tiltrekkes av slike begivenheter. De må selvsagt fordømmes, men disse var ikke i nærheten av like representative for sin side som ekstremistene på den andre.

Det er derfor skandaløst, og ikke en amerikansk president verdig, at Donald Trump uttalte at det var «noen veldig fine folk» i marsjen, som visstnok ikke hadde befatning med ekstremistene du nevnte. Skikkelige folk ville i mitt sinn hatt større kvaler mot å marsjere sammen med mennesker utstyrt med nazistiske symboler ropende «jøder vil ikke erstatte oss», i en protest organisert av ytterliggående aktører som blant annet The Daily Stormer, the Traditionalist Workers Party og the National Socialist Movement.

Her står vi dessuten overfor en kontekst der tyve mennesker ble påkjørt av en høyreekstrem, hvorav en ung kvinne, Heather Heyer, døde. Da er det naturlig for presidenten å bruke mesteparten av taletiden på å fordømme terrorangrepet og ideologien som lå bak det, ikke på å fordele skyld relativt likt mellom partene.

Når det kommer til spørsmålet om ytringsfriheten, har kanskje Noam Chomsky sagt det best:

«As for Antifa, it’s a minuscule fringe of the Left, just as its predecessors were. It’s a major gift to the right, including the militant right, who are exuberant. What they do is often wrong in principle, like blocking talks, and [the movement] is generally self-destructive. When confrontation shifts to the arena of violence, it’s the toughest and most brutal who win, and we know who that is.»

Angående svarte rettighetsgrupper, tror jeg ikke at de prinsipielt sett kan behandles som det moralske speilbildet til hvite supremasister. Der førstnevnte etterstreber de samme rettighetene som hvite, føler sistnevnte en nostalgi for en tid der andre rasegrupper ble undertrykket. Det er ingen sammenligning.

H: Det er mye riktig i det du sier, men la oss ikke for et øyeblikk late som at det ikke også eksisterer svarte supremasister, og man finner elementer av dette også i Black Lives Matter-bevegelsen. Over de siste årene har dette fenomenet spredt seg, ofte med voldelige utslag.

V: Avgjort. Jeg tror dessverre vi har sett en spredning av ekstremisme på begge sider.

H: Vi kan nok være samstemte om sammensetningen til Unite the Right-bevegelsen, og en del av Trumps floskler der, selv om kritikken har vært over the top. Avisforsidene den siste uken har vært prydet av Trump med Ku Klux Klan-hette på hodet (Der Spiegel), som ropert (The Economist) eller seil (The New Yorker), eller som gjør sieg heil bak det amerikanske flagget (Stern Magazine). Her i Norge valgte VG å bruke overskriften som Hitler-bart på ham. Det er en presseetisk fallitt.

Trump har heller ikke påstått en ekvivalens mellom partene. Grunnen til at han velger å fordømme motdemonstrantene også, er fordi pressen i overveldende grad har underspilt volden fra venstresiden. Organiserte venstreekstreme har, især over de siste årene, stått for en voldsepidemi på tvers av USA, også mot politiet og moderate republikanere.

V: Om Ku Klux Klan ikke er normen for høyresiden, så er heller ikke voldelige kommunister det for venstresiden. Om man er opptatt av å unngå sverting av sine politiske motstandere, så håper jeg man kan være generøs nok til å godta det. Trump har muligens ikke sagt eksplisitt at det er en ekvivalens mellom demonstrantene og motdemonstrantene, men det ligger altså implisitt i hans behandling av saken.

Det er i det minste gledelig at vi kan komme til enighet om at han har behandlet protestene på en lite tillitsvekkende måte.

H: Absoutt.

Problemet er at deler av venstresiden nokså kategorisk, gjennom mesteparten av etterkrigstiden, har gjort det til en hendig hersketeknikk å male dem de er uenige med som hatefulle bigotter og fascistiske, noe som kan oppmuntre til voldsbruk. Ofte har slike merkelapper hatt store sosiale kostnader for dem som rammes. Det er en dypt ondskapsfull praksis, og det er på høy tid at venstresiden erkjenner det.

I første trekk defineres «det alternative høyre» som en løs sammensetning av nazister og Ku Klux Klan-sympatisører, i det neste omtales plutselig Trump og hans velgerbase som alternative høyre. Antifa og andre voldelige venstregrupper mønstrer derav også mot Trump-rallyer og hevder at alle der er nazister. Etter Charlottesville ble et rally i Boston til støtte for ytringsfriheten, hvor hvite supremasister ikke var velkomne, angrepet.

Venstresiden har motarbeidet generalisering av minoriteter, hvor ekstremistene blir fremstilt som representative for hele gruppen, men virker å evakuere prinsippet hva deres omgang med konservative meningsmotstandere angår. Det har forgiftet debattklimaet. Kanskje har det vist seg effektivt kortsiktig, men i det lange løp har det brygget opp et kraftig ressentiment på den konservative siden. Ånden er sluppet ut av flasken.

Jeg tror med andre ord at Trump er en konsekvens av polariseringen, ikke årsaken til den. Presidentvalget skar langs dype skillelinjer som delte den amerikanske befolkningen allerede.

Del 2: Konføderasjonsstatuene

V: Tiden er nok moden for en diskusjon om konføderasjonsstatuene.

H: Jeg håper at så godt som alle følte forderdelse over synet av demonstranter som rev ned og ødela en statue av en konføderasjonssoldat i Durham, etterfulgt av spytting og sparking mot skulpturen. Det lokalpolitiske lederskapet hadde nemlig lite annet enn forståelse for handlingen. Et utdrag fra George Orwells 1984 er i stunder som dette verdt å trekke fram:

«Every record has been destroyed or falsified, every book rewritten, every picture has been repainted, every statue and street building has been renamed, every date has been altered. And the process is continuing day by day and minute by minute. History has stopped. Nothing exists except an endless present in which the Party is always right.»

Å fjerne historien til sine fiender, vekker ikke stort annet enn vemmelige assosiasjoner. Som et alternativ tror jeg ordene til tidligere utenriksminister Condoleezza Rice var velveide:

«I’m a firm believer in keep your history before you. And so I don’t actually want to rename things that were named for slave owners. I want us to have to look at the names and recognize what they did, and be able to tell our kids what they did and for them to have a sense of their own history.»

V: Jeg deler heller troen på den politisk vedtatte løsningen, som ikke er å ødelegge eller gjøre hærverk på statuene, men å flytte dem til museer.

I Moskva, St. Petersburg, Praha, Budapest, Tbsili og andre øst-europeiske byer har dette vært løsningen for tonnevis av statuer fra sovjetæraen, for å gi deg en annen assosiasjon enn de vemmelige. Et ypperlig eksempel på dette er det kjente Fallen Momument Park like utenfor Moskva, husende 900 sovjetiske kunstverk, eller Memento Park i utkanten av Budapest. Fra hjemmesidene til sisnevnte:

«Displayed in the Park are 42 pieces of art from the Communist era between 1945 and 1989, including allegorical monuments of ‘Hungarian-Soviet Friendship’ and ‘Liberation’, as well as statues of famous personalities from the labour movement, soldiers of the Red Army and other gigantic pieces: Lenin, Marx, Engels, Dimitrov, Captain Ostapenko, Béla Kun and other ‘heroes’ of the communist world. A favourite with visitors is the Liberation Army Soldier. A hammer-and-sickle flag in its hand and a cartridge-disc machine pistol hanging in its neck make the statue complete. This 6-meter tall statue of the evil-eyed Soviet soldier once stood on the top of Gellért Hill in central Budapest, well-seen from every direction.»

Selvsagt skal man ikke utslette historien, den må vi lære av. Men ville det ha vært et innbydende syn om gigantiske statuer av sovjetiske despoter fortsatt raget over øst-europeiske byer, eller om det tyske bybildet var dominert av nazistisk symbolikk? Som den afroamerikanske CNN-ankeren Don Lemon bemerket om slaveriet sist uke: «Dette var vårt Holocaust.»

Den britiske journalisten Peter Hitchens – som levde i Moskva før, under og etter Sovjetunionens kollaps som utenrikskorrespondent – har også skrevet klokt og prinsipielt om saken:

«East Berlin is pretty good at this. It’s city government has deliberately not sought to wipe out all memories of the Communist past. Many of the old street names and some of the monuments rightly survive. They mark real events and important people. But statues of actual Communist despots do not survive in the places where they once established dominance, or with the esteem, they once held.

[…] I approved of the removal, and of the decision to keep them.»

Og han fortsetter:

«For statues are propaganda, and a major purpose of propaganda is to overawe and reinforce the sense of powerlessness among the losers in political struggles.

And the Confederate statues, far from being (as I had thought) remembrances of the bitter, sad years immediately after the Civil War, turn out in many cases to have been put up in the 1920s to make rather nasty political points [against civil rights].»

Vi skal heller ikke glemme at konføderasjonen erklærte krig mot eget land – og tapte. Om man ønsker statuer i sine bykjerner, bør man ikke da se til å vinne den fordømte krigen, som TV-verten Bill Maher utbrøt i sitt program Real Time? Og om man erklærer krig mot eget land, er man ikke da å regne som en forræder?

En kan også undre seg over hva republikanere ville ha syntes om det var statuer av svarte supremasister som utsmykket amerikanske parker og plener. Kanskje synet deres på saken da ville ha vært noe annerledes farget.

H: Grunnlovsfedrene i USA erklærte også krig mot eget land med uavhengighetserklæringen, ingen vil vel mene at det kvalifiserer dem som forrædere, snarere som frigjøringskjempere. Historien skrives kanskje av seierherrene, men det endrer den ikke.

Det er vel trygt å anmode at du ikke oppfatter analogien til Talibans destruksjon av Buddha-statuer eller IS sin vandalisme mot babylonske artefakter som rettferdig? Selv NRKs utenrikskorrespondent, Joar Hoel Larsen, har trukket den. Det med henvisning til et konføderasjonsmomument som ikke kan flyttes – Stone Mountain:

«Det mest utfordrende er Stone Mountain i Georgia der man finner det enkelte kaller «The Confederate Mount Rushmore». De tre fremste sørstatsprofilene er hugget inn i stein: President Jefferson Davis, general Stonewall Jackson, og Robert E. Lee.

Alle til hest høyt opp i en bratt fjellvegg.

Relieffene er nærmere 100 meter høye. De kan ikke flyttes. De må ødelegges. Som en slags ideologisk parallell til det Taliban gjorde med Buddah-statuene i Afghanistan i 2001, de likte heller ikke det de så.»

Demokratenes Stacey Abrams har fremmet forslag om å ta frem dynamitten der.

Heller ikke din referanse til Russland, og deres forhold til sine mørkere kapitler i historien, maler et fullstendig bilde. Da Vladimir Putin fikk spørsmål om gjenreisning av Stalin-statuer i Russland i 2013, viste han til statuen av Oliver Cromwell, den militære diktatoren på 1650-tallet i kjølvannet av den engelske borgerkrigen, utenfor Westminster i London:

«What is the essential difference between Stalin and Cromwell? Can you tell me? No difference. […] His statue is still standing. No one is going to remove it. The essence is not in these symbols, but in the need to treat with respect every period of our history.»

Robert E. Lee kjempet for en uhyggelig sak, men han var like fullt en fremragende general og sentral historisk figur. Det kontinentale Europa har ikke fjernet statuene av Napoleon Bonaparte, Italia lar statuene av de romerske keiserne stå, og Storbritannia har fortsatt sin Oliver Cromwell. Historien kaster ofte mørke skygger, men det er ingen grunn til å demontere den. Det er hva barbarer gjør.

Hvordan lære av en fortid man er opptatt med å fjerne?

Både George Washington og Thomas Jefferson eide slaver. Skal de også stues vekk fra offentligheten? Vi kan ikke rive ned statuene av Ludvig Holberg i Oslo og Bergen fordi han hadde eierskap i det dansk-norske slaveriselskapet. Vi kan ikke brenne bøkene til Knut Hamsun, selv om han næret sympatier for nasjonalsosialismen.

Der man brenner bøker, vil man til slutt brenne mennesker, og der man smadrer statuer, vil man til slutt smadre mennesker. Inntil veldig nylig forstod man at en ikke kan dømme mennesker i fortiden på basis av en endret moralsk zeitgeist. Går man langt nok tilbake i tid, var slaveriet en allment akseptert praksis.

Hvor er det begrensende prinsipp?

V: Det er spørsmålet som rører ved dilemmaets kjerne.

Hva mange av karakterene du trekker frem har til felles, er at de ikke hedres på grunn av deres karakterbrister, men på tross av dem. Holberg og Hamsun feires for sitt forfatterskap, ikke for deres befatning med slaveriet eller nasjonalsosialismen. Det er dermed riktig at statuen til Holberg fremdeles står utenfor Nationaltheatret, mens Snorremomunentet i Slottshagen, reist under okkupasjonstiden, ikke gjør det. Det har å gjøre med kontekst.

En finner ulike forbehold i de andre eksemplene du trekker frem. Oliver Cromwell var en skikkelse viktig i Englands overgang til parlamentarismen. Gjenlevninger fra Romerriket er selvsagt av større arkeologisk verdi enn amerikanske statuer reist som propagandaformål på 1920-tallet.

Hvor Washington og Jefferson minnes for sine bidrag til amerikansk selvstendighet, og som arkitekter av den nye republikken, minnes konføderasjonsgeneralene først og fremst for sitt forsvar for slaveriet som institusjon. Det er den form for distinksjoner som ofte viskes ut i debatten.

Du har rett i at man ikke bør dømme individer i historiens rettsal for moralske forbrytelser som på deres tid ble ansett som normen. Det er derimot ikke tilfellet her. Den amerikanske borgerkrigen var det nettopp en strid mellom abolisjonister og slavetilhengere. En del av skulpturene ble, som vi har vært inne på, reist lenge etter borgerkrigen simpelthen for å markere motstand mot utvidede borgerrettigheter.

H: Handlet den amerikanske borgerkrigen utelukkende om retten til å fortsette slaveriet, slik konføderasjonens konstitusjon garanterte, eller dreide det seg kanskje om noe mer, som for eksempel statlige rettigheter?

V: Hvorfor jaget sørstatene uavhengighet? Nettopp for å verne om slaveriet, avgjørende for den bomullsbaserte økonomien i de mindre industrialiserte sørstatene. Det kommer man ikke utenom.

H: Hvilket lys setter så begivenhetene Abraham Lincoln i? Hans primære mål var åpenlyst å bevare unionen, ikke å frigjøre slavene. I et brev han førte i pennen i 1862, kan man lese følgende:

«If I could save the Union without freeing any slave I would do it.
If I could save it by freeing all the slaves I would do it.
And if I could save it by freeing some and leaving others alone I would also do that.»

Han gav uttrykk for synspunktet med tungen også, blant annet i sin første innsettelsestale i 1861:

«I have no purpose, directly or indirectly, to interfere with the institution of slavery in the States where it exists. I believe I have no lawful right to do so, and I have no inclination to do so.»

Betyr dette at også Lincoln falt på feil side av den moralske konflikten i sin tid, og at Lincolnmomumentet i Washington D.C. skal bli det neste målet? Historie er en kompleks sak. Ved å åpne en dør til å fjerne de delene av den man opplever som ukomfortable, åpner man også døren for at andre fjerner det de ikke liker. Hvor skal det ende?

V: Du har helt rett i at historien er kompleks. Og der Lincoln beskyttet rømte slaver, jaktet Robert A. Lee dem ned og fikk dem pisket. Der Robert A. Lee kjempet på siden av slaveriet, kjempet Lincoln til syvende og sist på abolisjonistenes side, noe som muliggjorde opphevelsen av slaveriet. Det var også Lincoln som til slutt erklærte frigjøringen av slavene, den 1. januar 1863.

Jeg vil avslutte med bidraget til den konservative Fox News-kommentatoren Charles Krauthammer til debatten, for han tydeliggjør en annen ytterst viktig distinksjon – den mellom bakgrunnen til de ulike konføderasjonsstatuene:

«Some of the statues were sincerely held tributes, some of them by the Union, to their fallen comrades in the Confederacy as a symbol of reconciliation and sort of the better angels. I will commend your viewers to go to Arlington National Cemetery, remember, the cemetery of the victorious union, go to section 16, it is devoted to a monument to the Confederate soldiers buried there, arrayed around this monument with a very touching inscription speaking about these men, these Confederates ‘in simple obedience to duty as they understood it. These men suffered all, sacrificed all, dared all, and died.’ You wouldn’t want to touch that. That is almost sacred.

Now, on the other hand, 100 years later, many Southern states put up statues to the Confederacy, as symbols of not the Civil War, but of their resistance to civil rights, and to Supreme Court rulings and desegregation. That’s a very different category. And that’s where I think it’s far more problematic. That’s why I think it’s simply a mistake to say categorically yes, we keep them all, or categorically no, we take them all away.»

Annonser

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.