Bloggnorge.com // Olav Drange Moens blogg
Start blogg

Skal statsmakten ha monopol på våpen?

Kategori: Våpen | 0 kommentarer » - Skrevet lørdag 6. april , 2019 kl. 13:30

«He who knows only his own side of the case, knows little of that.» – John Stuart Mill

Alarmklokkene bør ringe hver gang noen foretrekker å appellere til dine følelser fremfor til din fornuft.

Det blir fremholdt som en selvinnlysende sannhet at de skyhøye drapsratene i USA skyldes deres liberale våpenlovgivning, og at den epidemiske volden selvfølgelig vil demmes opp for, som ved et trylleslag, med introduksjonen av strengere våpenlover.

Republikanerne som står i veien for slike reformer pekes ut som syndebukker – grådige som de er dypt nede i lommene på den amerikanske våpenlobbyen. Helst oppfordres de til å vaske vekk ofrenes blod fra sine hender.

Etter den siste skolemassakren i Florida, løfter man til og med de overlevende ofrene som forlanger våpenreform foran seg, som et ekstra krydder på de sedvanlige tårevåte utspillene mot republikanerne.

Hvorfor vil ikke norske utenrikskorrespondenter, i stedet for alt dette føleriet, røre ved forskningen, og slik opplyse et publikum som gjennom hele sine liv har blitt foret med ensidig informasjon om alle amerikanske debatter?

Studiene har tross alt blitt kjørt. Forskningen er lett tilgjengelig for enhver villig til å tenke.

En omfattende metaanalyse i Journal of Criminal Justice fra 2015 gikk over funnene til 41 studier av sammenhengen mellom våpenutbredelse og drapsrater i USA. Konklusjonen var klinkende klar:

«All methodologically strong studies find no such effect. […] It must be tentatively concluded that higher gun ownership rates do not cause higher crime rates, including homicide rates.»

Den største studien på feltet av sammenhengen mellom våpenlover og kriminalitet i USA, publisert i Criminal Justice Review i 2016, analyserte data fra samtlige amerikanske byer med en populasjon på over 25.000 innbyggere. Man fant her ingen generell effekt av våpenlover:

«Results indicate that gun control laws generally show no evidence of effects on crime rates, possibly because gun levels do not have a net positive effect on violence rates. Although a minority of laws seem to show effects, they are as likely to imply violence-increasing effects as violence-decreasing effects.»

Unntakene var restriksjoner rettet mot alkoholikere, og svake bevis antydet at det kanskje også kunne hjelpe noe med bakgrunnssjekker av kriminelle og mentalt syke. Det er dermed tilsynelatende et rasjonelt basis for restriksjoner av den typen, selv om bevisene er vaklende.

Ifølge en 2016-studie publisert av the American Psychiatric Association, er for eksempel kun én prosent av all våpenkriminalitet i USA begått av personer diagnostisert med mentale lidelser. Det er en klar underrepresentasjon.

En amerikansk metaanalyse fra 2012 fant ikke støtte for virkning av våpenkontroll i litteraturen, men identifiserte mer inngående kriminalitetshåndhevelse og sterkere tilstedeværelse av politi som de klart mest effektive type tiltak mot våpenkriminalitet. For øvrig den foretrukne tilnærmingen til republikanerne – som til stadighet kritiseres for ikke å ville gjøre noe som helst med problemene.

Halvautomatiske rifler 

Det sterkeste argumentet til dem som ønsker våpenreform – foruten bakgrunnsjekker som det finnes svak støtte for i faglitteraturen – er kanskje at halvautomatiske rifler forenkler massakrer.

Empirien antyder dog at begrensninger av denne typen ikke har noen signifikant effekt. Flere massakrer i vesteuropeiske land med strengere våpenlover enn USA overgår dessuten alle amerikanske skytemassakrer i ofre i nyere tid.

Las Vegas-massakren i 2017 er den verste i USA etter 11. september 2001. Den kostet hele 58 mennesker livet, dog færre enn novemberangrepene i Paris med ulovlige våpen (137), lastebilterroren i Nice (87), Breivik-terroren med lovlige skytevåpen (77), styrtingen av Germanwings Flight 9525 (144) og Madrid-bombene (191).

Bildet blir enda mer komplekst når man oppdager at kun 18 prosent av all våpenkriminalitet i USA begås med lovlig ervervede våpen, i henhold til en studie fra 2016. Det er enklere sagt enn gjort å kontrollere våpen i et land med over 300 millioner av dem i sirkulasjon, og hvor våpen flyter fritt over den porøse sørlige grensen. Som de samme menneskene for våpenkontroll virker mindre interesserte i å sikre enn republikanerne.

Den britiske kommentatoren Peter Hitchens har oppsummert ånden til dem som ønsker mer våpenkontroll i USA som følger: «Guns are so bad, that only terrorists and criminals should be allowed to have them.»

Internasjonale caser

Utenfor USA er Australia den desidert mest studerte casen. Australia hadde et svært liberalt våpenregime frem til de innførte strenge restriksjoner i 1996. En systematisk gjennomgang fra 2016 konkluderte med at studiene på feltet ikke har klart å finne noen signifikant effekt:

«No study found statistical evidence of any significant impact of the legislative changes on firearm homicide rates.»

I England og Wales innførte man et forbud mot håndvåpen i 1997, og det er vanskelig å se noen umiddelbar positiv effekt på drapsratene heller der (kilde):

Den amerikanske konservative forfatteren Thomas Sowell har plukket fra hverandre den veldig selektive sammenligningen mellom USA og England – der førstnevntes betydelig høyere drapsrate enn sistnevntes knyttes til forskjeller i våpenlover – ved å følge landene over tid:

«In the middle of the 20th century, you could buy a shotgun in London with no questions asked. New York, which at that time had had the stringent Sullivan Law restricting gun ownership since 1911, still had several times the gun murder rate of London, as well as several times the London murder rate with other weapons.»

Ved hjelp av indexmundi sammenligner vi utviklingen i drapsratene til Australia, Storbritannia og Belgia – som kraftig skjerpet lovverkene i 1996, 1997 og 2006 henholdsvis – med de mest våpenliberale landene i Vesten uten tilsvarende innstramninger (USA, Sveits og Tsjekkia):

Drapsratene har sunket adskillig mer drastisk i den våpenliberale kategorien land. Frem til 2002, de første fem-seks årene etter våpenreformene, så dessuten Australia og Storbritannia en *økning* i mordratene, ikke sett i noen av de øvrige landene, mens nedgangen i Belgia var mye mer uttalt årene *før* reformen.

Norge, Sverige, Island, Frankrike, Canada, Serbia og Finland er blant landene i verden med flest våpen per 100.000 innbygger, og de har også noen av de laveste drapsratene globalt. Tsjekkia og Sveits er noen av de aller tryggeste landene ikke bare i verden, men også i Europa, til tross for regionens desidert mest liberale våpenlover.

På det europeiske kontinentet er det liten sammenheng å spore mellom våpeneierskap/våpenlover på den ene siden og drapsrater på den andre:

Tsjekkia og Sveits befinner seg mot det nedre sjiktet av modellen, hvor de får selskap av blant andre Norge, Tyskland og Østerrike, med noen av de høyeste våpenandelene per innbygger i Europa. Belgia, med sine nå drakoniske våpenlover, er helt i tet sammen med Frankrike og Finland – to land som også har veldig høye våpenandeler.

Kanskje ikke så underlig at pådriverne for våpenkontroll, de sjeldne gangene de forsøker seg på logiske argumenter, bestandig reduseres til den veldig selektive sammenligningen mellom USA og Europa.

USAs drapsrater settes altså hele tiden overfladisk opp mot de europeiske, uten å følge disse over tid, eller ta hensyn til at kriminalitet har en forklaring av multivariat karakter. Etter samme tvilsomme metodologi kunne en like så godt sammenligne USA og Canada – de to landene med klart flest våpen per capita på den vestlige halvkule – med de andre landene på det amerikanske kontinentet, og ta det til inntekt for at våpenliberalisme avler tryggere samfunn:

Hvorfor synes høye drapsrater å være et problem i noen land med liberale våpenlover eller høy våpenutbredelse, men ikke i andre?

Ubehagelige fakta

For å besvare spørsmålet, må vi utforske noen idiosynkrasier som gjør USA lite egnet for en direkte sammenligning med andre vestlige land, enten det gjelder Norge, Nederland eller selv det kulturelt like England.

For det første deler vi ikke grense med Mexico, som latinamerikanske gjenger og karteller opererer over. Amerikanske drapsrater påvirkes selvfølgelig av spillover-effekter fra den latinamerikanske bakgården, hvor vi som sett finner mange av de høyeste mordratene i verden (våpenrestriksjoner har så definitivt ikke ført frem der).

For det andre huser ikke Europa 13 prosent direkte etterkommere av afrikanere bragt over med slaveskip, som var annenrangs borgere frem til bare noen få tiår siden. Det finnes ikke noe av lignende art eller skala på denne siden av Atlanterhavet, med all den historiske, sosiale og kulturelle ballasten en slik samfunnsarv fører med seg.

Det er dermed hensiktsmessig å bryte ned drapstallene etter etnisitet. 

Vanskeligheten med et slikt prosjekt er at latinamerikanere fordeles mellom de andre etniske kategoriene i FBI-statistikken, og at særlig offentlig statistikk for ikke-latinske hvite amerikanere er vanskelig å finne.

I 2006 publiserte imidlertid det amerikanske justisdepartementet en rapport med disse sjeldne tallene – hvor ikke-latinske hvite over en tolvårsperiode (1990-2002) stod bak 23 prosent av alle mord, latinamerikanere 27 prosent, og svarte 46 prosent (asiatiske tall mangler). Tall over en så lang periode er selvsagt langt mer robuste enn mer fluktuerende enkeltår.

Om vi antar at tallene for denne lange perioden er representative, og ellers baserer oss på den siste tilgjengelige FBI-statistikken for både andel asiatiske mordere (1,2 prosent – fra 2013) og antall ofre (15,070 i 2016), kommer vi frem til disse drapsratene per 100.000 innbygger (populasjon og våpeneierandeler i parantes):

– Ikke-latinske hvite amerikanere (197,9 millioner, hvorav 47 prosent er våpeneiere): 1,75 drapsrate – sammenlignbart med Canada (1,68), Finland (1,60) og Belgia (1,95)

– Latinamerikanere (57,4 millioner, hvorav 29 prosent er våpeneiere): 7,43 drapsrate – sammenlignbart med Argentina (6,53), Peru (7,16) og Ecuador (8,23)

– Etnisk bakgrunn fra hele det asiatiske kontinentet (21,6 millioner, hvorav 15 prosent er våpeneiere): 0,83 drapsrate – sammenlignbart med Taiwan (0,82), Island (0,91) og Luxembourg (0,72)

– Afroamerikanere (40,6 millioner, hvorav 21 prosent er våpeneiere): 17,07 drapsrate – sammenlignbart med Mexico (16,35), Den dominikanske republikk (17,93) og Namibia (16,3)

Siste drapsrater fra UNODC (United Nations Office on Drugs and Crime) for ulike land er gjengitt av Wikipedia.

Med andre ord later det til at drapsratene slettes ikke er en refleksjon av våpentilgang eller våpeneierskap, snarere av sosiale, økonomiske og kulturelle forhold som varierer over de etniske gruppene. USA skiller seg ikke ut fra resten av den vestlige verden, om en eliminerer deres to store særegne demografiske grupper.

Som Gary Kleck skriver i sitt samfunnsvitenskapelige verk Point Blank: Guns and Violence in America (2017), er det direkte meningsløst å sammenligne for eksempel de generelle drapsratene i USA og Japan uten å kontrollere for andre variabler, ikke minst kulturelle. Som han også påviser, har japansk-amerikanere en mye lavere drapsrate enn japanere i Japan.

I tilfellet rasedeterminister er interesserte i å utnytte tallene overfor, er det for sikkerhetens skyld lite støtte å hente i de globale tallene for deres teorier: Laos er et asiatisk land, men har en drapsrate på 6,87. Madagaskar er et svart land, men har en drapsrate på 0,62. Uruguay er et hvitt land, men har en drapsrate på 8,42. Et cetera, et cetera.

Og nordmenn har gått fra blodtørstige vikinger til feminiserte menn med barnevogner over et evolusjonært sett veldig begrenset tidsrom. En skift i biologi er en dårlig forklaring på det.

Vikingraidene, som for alvor begynte med nedslaktningen av munker i klosteret på Lindisfarne i 793, forekom for øvrig lenge før vi hadde skytevåpen for hånd. Mennesker hadde ingen problemer med å kverke hverandre uten moderne våpen, snarere tvert imot.

For å oppsummere: Om det er liberale våpenlover som er årsaken til høye drapsrater, ser vi merkelig nok ingen korrelasjon over verken 1) landegrensene, 2) de amerikanske statene, 3) de amerikanske byene, 4) de etniske gruppene innenfor de amerikanske byene, eller 5) ulike tidsrom.

Det er ikke skråsikkerhet jeg preker – det er det nok av på den andre siden – men tvil. Korrelasjon er som kjent ikke kausalitet, men her klarer man ikke etablere korrelasjoner engang.

Tall som påstår å være til støtte for våpenlover, kan stort sett sorteres i to kategorier.

Den ene kategorien – og denne skal man være særlig på vakt for – ser på «gun-related deaths» fremfor «homicides».

Selvsagt er det enklere å finne en viss sammenheng mellom våpen og våpenrelaterte dødsfall enn mellom skytevåpen og drapsrater. Hva dem som viser til slike studier stadig «glemmer» å opplyse om, er dessuten at over 60 prosent av «gun-related deaths» i USA er selvmord (the New York Times).

Er ikke det litt misvisende? I USA begår en høyere andel selvmord med skytevåpen, der man i andre land heller begår selvmord ved hjelp av pesticider, hengning, drukning eller lignende, ifølge tall fra Verdens Helseorganisasjon. Uten at det betyr at USA har spesielt høye selvmordsrater, som man også kan se av data fra Verdens Helseorganisasjon.

Den andre kategorien er tilfeller av feilslutningen post hoc ergo propter hoc («etter dette, ergo på grunn av dette»). Den tyngste internasjonale metastudien fra 2016 faller i den grøften. Man viser til utviklingen av drapsratene i land etter at våpenreguleringer introduseres, uten å kontrollere for den universelle, globale trenden av fallende drapsrater.

Som vi har sett, har drapsratene riktignok falt etter reformene i Australia, Storbritannia og Belgia, men det har også drapsratene i USA, Sveits og Tsjekkia gjort over samme periode – og det i mye høyere grad.

Ifølge tankebristen post hoc ergo propter hoc betyr den globale nedadgående trenden i drapsrater at både flere og færre våpen leder til mindre kriminalitet. Samfunnsvitenskapelig sett betyr det derimot heller lite, med mindre en kan etablere statistisk signifikante korrelasjoner.

Statens pistol

Grunnen til at de amerikanske grunnlovsfedrene skrev inn det andre grunnlovstillegget om retten til å bære våpen, hadde mindre å gjøre med fiske, jakt eller våpensamlende entusiaster enn med et fremsynt vern mot tyranni.

Europeere liker å se ned på dette som utslag for paraoia. Men hva den amerikanske statsviteren R. J. Rummel har myntet «democide» – myndigheters drap av egne borgere – kostet ifølge hans egne kalkulasjoner intet mindre enn 262 millioner menneskeliv i det 20. århundre.

Det skjedde ikke i den angloamerikanske sfæren, med sin tradisjon av negative rettigheter, men i det kontinentale Europa, Sovjetunionen, Kina, Vietnam, Kambodsja – hvor statsmakten umyndiggjorde sine borgere.

Tyskland var den menneskelige sivilisasjons kulturelle fyrtårn, og et av verdens få liberale demokratier, før det falt for nazistenes barbari. Om landet til Goethe og Bach kan møte en slik skjebne, hvem er da immune?

De statstilbedende benytter seg av våpen mer enn de klassisk liberale. De truer kontinuerlig med statens pistol. Bak hver bidige lov eller regulering, er det nemlig i siste instans en pistolmunning.

I Norge nyter for eksempel sosialdemokrater å se de merkelige forsøkene på humor fra Undeholdningavdelingen, eller en stotrende Skavlan i samtale med tydelig ubekvemme intervjuobjekter, så mye, at de er villige til å true naboene sine med en pistol for å betale for NRK. Personlig misliker jeg våpen, har ingen interesse av å eie et, og er mye mer selektiv i anvendelsen av statens pistol enn som så.

«Give me liberty or give me death»

De amerikanske grunnlovsfedrene satt opp alle tenkelige systemer og kontroller for å bygge republikken deres til en frihetens festning. Eller som Ronald Reagan sa det: «America is a shining city upon a hill whose beacon light guides freedom-loving people everywhere.»

Landet grunnlovsfedrene fostret var et liberalt, fritt samfunn med en urokkelig og stolt individualistisk mentalitet. Som særlig etter Barack Obamas åtte år er i ferd med å bli erodert – én frihet av gangen.

Den amerikanske patrioten Patrick Henry (1736-1799) mistenkte, som andre kultiverte amerikanere i den gryende, liberale republikken, ethvert forsøk på å begrense frihet med henvisning til trygghet eller sosiale goder. Ordene hans gir enda gjenklang hos dem som søker å bære frihetsgudinnens fakkel videre:

«Is life so dear or peace so sweet as to be purchased at the price of chains and slavery? Forbid it, Almighty God! I know not what course others may take, but as for me, give me liberty, or give me death!»

Olav Drange Moen

Annonser

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.