Bloggnorge.com // Olav Drange Moens blogg
Start blogg

Kategori: Religion

Gud som det kollektive logos

Kategori: Religion | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 6. april , 2019 kl. 13:29

Bibelen utgjør den samlede visdommen til mange generasjoner av mennesker, pakket inn mellom to permer.

Bibelen er således så mye mer enn bare en bok. Den er det etterlatte biblioteket til en hel sivilisasjon. Samtidig forløper den seg som en sammenhengende mytisk historie, møblert med visdom og poetisk og språklig briljans underveis, kanskje kun sett sin like i Homer.

Hvor mange tenkere som står bak Bibelen, er umulig å vite. Det er uansett mytene, de språklige vendingene, ligningene, reglene og observasjonene som hadde overlevd en lang muntlig tradisjon – overlevert fra generasjon til generasjon som levde dem ut i praksis – som ble selektert ut og skrevet ned.

De elementene ved religionen som deretter overlevde en kritisk tradisjon tusenvis av år etter dette igjen, der andre avled med døden, har ganske så mye akkumulert visdom bak seg.

Kristendommen er, for å destillere det i et positivistisk språk, en samfunnsmessig organisme. Tradisjoner som har blitt formet av det sosiale miljøet, satt under et knugende sosioevolusjonært press over mange århundrer, og erfaringsmessig vist seg levedyktige.

Dette er blitt muliggjort av tre særskilte forhold, foruten tidsdimensjonen som enhver evolusjonær prosess avhenger av:

Det første er troen på kristendommens sannhet, som har gitt systemet en viss overlevelsesevne (der man ellers ville ha kastet barnet ut med badevannet, så å si). Organismers kropper, skriver professor Richard Dawkins i The Selfish Gene (1976), er geners overlevelsesmaskiner, og det kan tenkes at religioner spiller en lignende funksjon for tradisjoner.

Det andre er innrømmelsen om at Bibelen er guddommelig inspirert fremfor forfattet, som har åpnet et vindu for reform. Alle forsøk i islam på reformer – islah – har i kontrast en tendens til å bli nullstilt. Uten de inkrementelle endringene, bremser den samfunnsmessige evolusjonen opp.

Det tredje er at kristendommen har vært treet som mye av den filosofiske diskursen i Vesten har grodd ut av. Selv om man leser opplysningsfilosofer, foregår utlegningene deres ofte godt innenfor den kristne teosofiens rammer – og gjerne med kristne argumenter, som dekorerer hver eneste side hos blant andre John Locke.

Vi ser mye av det samme i jødedommen, hvor Talmud fortoner seg som en lang faglig diskurs om alle livets hverdagslige gjøremål og problemstillinger. Som øvrige religiøse skrifter serverer den selvsagt ikke de endelige svarene, slik fundamentalistene innbiller seg, men er fremdeles en tradisjon man i høyeste grad står på skuldrene til, og som jødiske lærde stykkevis har bygget på.

Religionskritikere trår derav feil der de foreslår at religiøse tradisjoner og verdier er verdiløse og bør forkastes en masse, på basis av at de har et overtroisk fundament.

Guds død

Kristendommen er utvilsomt en av de viktigste søylene til den vestlige sivilisasjon. Det er vanskelig å overdrive den innflytelse den har hatt på nær sagt alle våre sosiale institusjoner.

Derfor så 1800-tallstenkeren Friedrich Nietzsche, da han erklærte Gud død, skriften på veggen. Han så for seg en krig mellom ideologiene (arvtagerne til kristendommen, som hadde temmet utopitrangen ved å kanalisere den over til det neste liv) i det 20. århundret, som verden ikke ville ha sett maken til, avløst av en nihilistisk krise utover i det 21.

Som enhver seriøs ateist så han vanskeligheten med å opprettholde et moralsk konsistent system i et gudløst univers, og fant et alternativ i en moralforståelse med ankerfeste i naturen (nazistene kom til å gjøre det samme, dog var de noe mer eh… identitetspolitisk orienterte).

I Moralens Genealogi (1887) brer Nietzsche ut en analogi om ørner og lam – om hvordan de sterke rovdyrene gjør rett i å utnytte sin naturlige makt, mens de svakes skjebne er å være byttedyr. Noe som kan minne om den greske historikeren Thukydids bemerkning til en episode fra peloponneserkrigene, hvor athenerne massakrerte befolkningen på øynasjonen Melos, fordi de insisterte på å forbli nøytrale: «De sterke gjør det de kan, de svake lider det de må.»

Kristendommen preker på sin side hva Nietzsche kalte «slavemoral», overbevisningen om at de sterke skal tøyle sin makt for beskyttelsen av de svake. Som en antitese til Jesus, og de asketiske (selvbegrensende) idealene som han oppfattet som livsfiendtlige, rullet dermed Nietzsche ut sitt Übermensch i Also Sprach Zarathustra (1891).

Mer overfladiske ateister, bastante på at en kan leve moralsk uten Gud, ser ut til å miste hele poenget med de moralfilosofiske bestrebelsene til Nietzsche. Selvfølgelig kan enhver opptre moralsk, men hva skal samfunnets moral objektivt sett rotfestes i, om ikke i Gud?

Utilitarismen, proklamert av Jeremy Bentham med «den største lykke til det største antall», er den heteste kandidaten. Alexander Wedderburn, fremtidig kansler av England, angrep utilitarismen som et farlig prinsipp. «Dangerous it unquestionable is», svarte Bentham, «for enhver regjering som har som sitt faktiske mål den største lykke for en bestemt eller få.»

Da Thomas Carlyle kritiserte utilitarismen for å være en grisefilosofi, slo John Stuart Mill vel så nådeløst tilbake:

«Når angrepet har epikureanerne bestandig svart at det ikke er de, men deres anklagere, som representerer menneskenaturen i et nedsettende lys. Siden anklagen antar at mennesker ikke er kapable til andre nytelser utenom de som svin er kapable til.»

Det var de høyere nytelser Mill siktet mot (selv om han dessverre begikk den kardinalsynden å forveksle lykke med nytelse). Den greske filosofen Epikur hadde allerede løpt opp løypen i sitt brev til Menoeceus, og følgende passasje fra den, som i hvert fall klarte å redusere undertegnede til tårer ved første lesning, er antagelig noe av det sanneste, godeste og vakreste noen sinne skrevet:

«When we maintain that pleasure is the end, we do not mean the pleasures of profligates and those that consist in sensuality, as is supposed by some who are either ignorant or disagree with us or do not understand, but freedom from pain in the body and from trouble in the mind.

For it is not continuous drinkings and revellings, nor the satisfaction of lusts, nor the enjoyment of fish and other luxuries of the wealthy table, which produce a pleasant life, but sober reasoning, searching out the motives for all choice and avoidance, and banishing mere opinions, to which are due the greatest disturbance of the spirit.»

Bentham, i et av hans mest gylne øyeblikk, kunne til og med påvise at hans religiøse kritikere i dybden egentlig selv var utilitarister, med håp om den største lykke (himmelen) og frykt for den verste lidelse (helvete) som sine ledende mestre.

En kan argumentere at både midlene (altruisme og rasjonalitet) og målet (maksimering av lykke) i utilitarismen har en objektiv, biologisk basis. Men også her støter man på umiddelbare problemer, herunder varianter av den naturalistiske feilslutningen, tilfeller av manglende rasjonalitet eller altruisme, og det faktumet at dersom vi spolte tilbake evolusjonen og spilte den av på nytt, så hadde den sosiobiologiske virkeligheten antageligvis sett radikalt annerledes ut.

Den sekulære moralens målestokker – lykke og ulykke, nytelse og lidelse – later til syvende og sist bare å være biologiske algoritmer som veileder organismers atferd i retning av overlevelse og reproduksjon.

Hvorfor skal man da avstå fra å maksimere sin egen lykke, om dette maksimerer en annens lidelse? Hvorfor er menneskemoralen, om vi så er kapable til de høyere nytelser, sannere enn grisemoralen, om de begge har en evolusjonær basis? Hvordan kan vi autoritativt si at sosialdarwinister – som opphøyer Thukydids observasjon fra pelopponeserkrigene, eller Charles Darwins linje «from the war of nature», til det moralske ideal – objektivt sett tar feil?

Problemet, uten de mytologiske aksiomene gitt av religion, er umåtelig komplisert. I dag lever man i Vesten som konsekvens stadig etter kristen etikk, men man sitter på en avsagd gren, som en tegneseriefigur som foreløpig ikke har oppdaget at det bare er luft under seg, eller som en vakker blomst som er plukket fra bakken, men foreløpig ikke har visnet.

Den avdøde forfatteren Christopher Hitchens, en av de mer kultiverte moderne ateistene, mente at disse spørsmålene er noe man må arbeide mot med fornuften som verktøy, og slo fast i The Portable Atheist (2007) at religion i det minste skal ha for å være menneskehetens første forsøk på å forstå verden:

«Religion was the race’s first attempt to make sense of reality. It was the best the species could do at a time when we had no concept of physics, chemistry, biology or medicine.»

Han konkluderer derimot med at fordi religion var vårt første forsøk på alle disse tingene, så var det også vårt verste.

Sam Harris, en annen av den moderne ateismens såkalte fire apokalyptiske ryttere, har bemerket at det er mange naturlige fenomener vi tidligere hadde en religiøs forklaring på som nå er blitt erstattet av en langt bedre sekulær forklaring, men at det er vanskelig å oppdrive tilfeller der man har gått i motsatt retning.

Dem som mener at religion er verdiløst ser ut til å ha nokså rett i et naturvitenskapelig perspektiv, og det bør derfor ikke overraske at de mest hardnakkede kritikerne særlig utgår fra slike disipliner.

Det betyr fremdeles ikke at religiøse verdier ikke er et fundament innen det sosiale domenet. Religioner er først og fremst sosiale systemer, som har vært gjenstand for et stort antall samfunnseksperimenter, ikke naturvitenskapelige. Der har de ikke bestått tidens test, og kan dermed heller ikke tas nevneverdig seriøst.

(Noen apologeter holder enda stand. Etter at min kristne fysikklærer filosofisk spurte om det var jorden som beveget seg rundt solen, eller om det egentlig var omvendt, snurret jeg som svoren ateist triumferende i luften med lillefingeren og spurte: «Er det lillefingeren min som snurrer rundt, eller er det egentlig universet som snurrer rundt lillefingeren min?»)

Metahelten

Det har kommet mange kritiske bemerkninger om at Bibelen låner tungt fra tidligere tradisjoner og religioner. Den antiteistiske kritikken består i at dette betyr at Bibelen er et plagiert verk, at Jesus bare er en kopi som stjeler elementer fra alskens tidligere guder, som Horus, Attis, Mithra, Krishna og Dionysus. Og går ikke mange av visdomsordene igjen hos tidligere filosofer, enten de heter Konfucius, Sokrates eller Buddha?

Overgangen fra polyteisme til monoteisme kan heller tolkes dialektisk. Dialektikk var, som Hegel presenterte det, en åndelig kamp mellom motstridende idéer. En tese utfordres av en antitese, som så resulterer i en syntese. Den kristne Gud kan i et slikt lys forstås som syntesen til de mange stridende guddommene og moralfilosofene som kom før ham. Den idéen som kom seirende ut av blodbadet, og etterlot seg den massegraven vi nå kaller mytologi.

Jordan Peterson, for tiden i vinden med sin bestselgende bok 12 Rules For Life (2018), vinkler det på en litt annerledes måte: Jesus er en metahelt. Man har tatt alle heltene og slått dem sammen. Jesus er noen av de høyeste menneskelige idealene smeltet sammen i ett enkelt individ.

Peterson gjentar Buddhas «livet er lidelse»-maksime, og gir den intellektuelle giganten rett – livet er lidelse. Svaret er imidlertid ikke å falle ned i ressentimentets dype mørke, eller gå seg vill i den spirituelle ørkenen, slik som så mange fortapte sjeler gjør, men å løfte sitt kors opp bakken, et skritt av gangen. Prøve å bli en bedre person, mens man bærer på sin lidelse. Det er en kollektiv menneskelig erfaring som kommer til uttrykk i metaheltens historie.

Det er den beste måten å leve sitt liv på.

Kanskje er det sant at den som ikke følger Jesus ender opp i helvete. Og med det menes ikke et helvete slik Dante malte det inn i vår fantasi i Den Guddommelige Komedie, men like fullt et helvete, både for seg selv og sine omgivelser. Et helvete av ressentiment, nihilisme og slette livsvalg.

Vekten av verden, særlig i de mørkeste fasene av våre liv, er en av de vanskeligste spørsmålene vi som mennesker kan streve med. Religionskritikere faller i den forbindelse til stadighet tilbake på det ondes problem, et argument Epikur var den første til å fremstille, men som David Hume reformulerte så mesterlig:

«Er Gud villig til å gripe inn mot det onde, men ikke i stand til det?

Da er han ikke allmektig.

Er han i stand til det, men ikke villig?

Da er han ikke god.

Er han både i stand til det og villig?

Hvor kommer så det onde fra?

Er han verken i stand til det eller villig til det?

Hvorfor da kalle ham Gud?»

Det skal derimot sies, selv om en del samtidsateister nekter å forholde seg til det, at problemet er blitt forsøkt håndtert av kristendommen utallige ganger, også av Bibelen med historien om syndefallet, Jobs bok og romerbrevene.

Gud som det kollektive logos

A. C. Grayling, en kjent britisk ateist for tiden mer opptatt av å rase mot Brexit enn mot Gud, presenterte i sin naivitet The Good Book: A Humanist Bible (2013) som utfordrer til Bibelen. Men når alt kommer til alt, var det bare nok en bok av mange som utkom det året.

Problemet med både ateister av støpningen til Grayling, og religiøse av typen brennende opptatt av et personlig forhold til Jesus, er at de ser seg blinde på det overtroiske elementet ved religionen, og derav mister mye av verdien av den som et sivilisatorisk byggverk.

«Profeter er mennesker som fikk budskapet firet ned fra himmelen av Gud!» preker den religiøse, og vektlegger det bokstavelige i det. «Det er schizofrent og overtroisk!» kontrer ateistene.

Nei, profeter var, som Noam Chomsky pleier å formidle det, fortidens intellektuelle. Mytos var blekket menneskene dyppet sine fjærpenner i, fordi det var det språket de hadde for hånd.

«Gud straffer ned flere generasjoner!» utbryter de kristne. «Det er ondskapsfullt!» tordner ateistene.

Vel, hva med å skifte ut ordet «Gud» med «logos»? Som det også står i Johannes 1:1: «Gud var logos.» Og kanskje er det ikke tale om en hvilken som helst logos, men om menneskehetens kollektive logos?

Kan det rett og slett være en kollektiv observasjon, som har holdt stikk over tid, at én generasjons synder (eller feiltrinn, for å ikle oss en mer moderne språkdrakt) også vil straffe seg for dem som kommer etter dem?

Man finner i så måte noe tilsvarende i andre sivilisasjoner. Irokeserne, en gruppe nordamerikanske indianerstammer, levde eksempelvis etter prinsippet om «den syvende generasjon». Høvdingene var forpliktet til å vurdere hva slags innvirkninger deres beslutninger ville få for de kommende syv generasjoner. Sivilisasjoner uten et slikt fremtidsperspektiv, må vi anta, er dømt til undergang.

Babels tårn eller lignelsene til Jesus har nok noe dypere for seg enn hva de mest overfladiske debattene mellom ateister og kristne, som låser seg fast i sporet om disse tingene faktisk skjedde eller ikke, ofte får fram.

Ingen tror at Homers verker befatter seg med virkelige begivenheter, og en slik debatt ville være nokså misforstått, men det betyr ikke at vi anser Illiaden og Odysseen som overtroiske makkverk som vi bare kan hive fra oss på historiens komposthaug. Hvorfor plutselig forholde seg sånn til Bibelen – som virkelig bare er Homer utprøvd og multiplisert med hundre, slått sammen til ett forrykende mesterverk? Fordi mennesker pleide å tro at alt som skjedde hadde opphav i en allmektig vilje?

En kan minnes episoden da Napoleon, som alle fortidens store generaler var nysgjerrig på naturvitenskap av hensyn til militærkunsten, gav bud på fysikeren (og også hans tidligere professor) Pierre Laplace. Napoleon hadde lest Laplace sin siste bok med interesse, og sa til ham: «Du har skrevet denne store boken om systemet til universet, men jeg kan ikke se at dets skaper er nevnt en eneste gang.» Laplace responderte: «Jeg hadde intet behov for den hypotesen.»

Om Laplace derimot la til gudshypotesen, ville det plutselig tilbakevise hans fysiske teorier? Etter alt å dømme ikke. Det var kanskje derfor Thomas Jefferson, en deist, lanserte sin egen Bibel, «the Jefferson Bible», med alle referanser til det overnaturlige fjernet.

Noe behøver ikke å være sant for å fortelle oss noe sant.

Samfunnets usynlige hånd

Tradisjoner, inklusivt de religiøse, er i et burkeansk paradigme hva som fungerte for millioner av mennesker som kom før oss. En skal være meget varsom med å tro at ens egne påfunn (som C. K. Chesterston bemerket sannsynligvis har blitt forsøkt før uten hell) trumfer det, uansett hvor lynende intelligent en måtte være.

Da er man som mauren, som selvtilfreds skuer ned på verden under seg fra toppen av maurtuen, og med et innfall av hubris føler det er på tide å begynne forfra.

Som jeg skriblet ned for mange herrens år siden:

«Gå deg ikke vill i den mørke skogen;

hvor det lurer farer og udyr med skarpe klør;

når du heller kan følge den nedtråkkede stien;

der millioner trygt har vandret før.»

Det er ikke uten grunn at den engelske filosofen Alfred North Whitehead kommenterte: «The safest general characterization of the European philosophical tradition is that it consists of a series of footnotes to Plato.» I den platonske tanketradisjon, som de fleste politiske tenkere later til å inngå i, skisserer man opp sine idealsamfunn fra skrivebordet, og langer ut mot alle svakhetene til det eksisterende.

Edmund Burke tenkte imidlertid så mye lenger enn det. Hvilken som helst idiot kan påpeke feil ved samfunnet eller beskrive utopia, mente han, og avviste politiske teorier som var strukturert a priori.

Det er tross alt altfor mange faktorer i spill i samfunnet til å gjøre slike voldsomme forhåndsvurderinger. Hvorfor tro at ens fikse idéer står hevet over den kumulative visdommen og praktiske erfaringen til våre forfedre?

Vi ser dette temmelig tydelig i kritikken av alle manglene til kapitalismen og demokratiet. Ikke vanskelig å komme opp med innvendinger, eller forestille seg noe bedre, alternativene i praksis er det langt verre med. (Om flere bare hadde lest og forstått Burke i det foregående århundret…)

Winston Churchill var inne på dette i sin kjente uttalelse om at demokratiet er den verste styringsform, utenom alle de andre. Man kan her også trekke fram anekdoten om den sovjetiske delegasjonen på statsbesøk i Storbritannia på 1980-tallet:

«Vi har de skarpeste hjernene på arbeid i Moskva med å sette priser på brød, men fremdeles oppstår mangler og lange køer i butikkene», medga de. «Siden vi kom hit har vi ikke sett en eneste brødkø. Hvem er egentlig ansvarlige for brødprisene i London?» Delegasjonen fikk et kontant svar fra den britiske økonomen Paul Seabright: «Ingen.»

Selv ikke de skarpeste hjerner, om de så slo hodene sine sammen, kunne hamle opp med alle faktorene i spill i det frie markedet, bedre håndtert av hva Adam Smith i The Wealth of Nations (1776) myntet markedets «usynlige hånd». Smiths enkle visdom innenfor økonomifaget har mange tatt til seg, særlig etter kommunismens åpenlyse fiasko, men Burkes ekvivalente visdom innenfor samfunnsfaget i en mer utvidet forstand, er det dessverre færre som ser ut til å ha trukket lærdommer fra. Selv om samfunnet som helhet selvsagt er langt mer detaljrikt enn bare den økonomiske siden av det.

Burke anvendte i Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (1790) sin kritiske pragmatisme på det virvar av tankegods som oppstod blant franske filosofer i innledningen av den franske revolusjon, og advarte om følgene. Han fikk selvsagt helt rett, faktisk ned til detaljnivå. Han så for seg det kommende blodbadet (intensivert med terrorveldet i 1793), og at all makt til slutt ville samle seg i hendene på en mektig general i hæren, som så ville bli herre over hele nasjonen (det var den 18. mai 1804 at Napoleon lot seg krone til keiser over den franske republikken).

Hensikten til Burke var aldri å være en bremsekloss for menneskelig progresjon. Han støttet både den amerikanske selvstendighetserklæringen i 1776 og «den ærefulle revolusjon» i England i 1688, begge innrettet mot å begrense statsmakten. I stedet ville han «endre for å bevare». Om en ønsker å forberede samfunnet, så gjør man det tross alt ikke ved å rive ned hele kunnskapsarven, som man i sin uforstand mener å vite bedre enn, men ved å bygge på den.

Burke fikk de fleste andre politiske filosofer til å fremstå som religiøse fundamentalister, og seg selv som en sann skeptiker. Alt jeg siden har observert, har forsterket denne overbevisningen.

Å tro på hva som helst

Faren ved å miste verdien av religion, som virkelig bare er kropper av tradisjoner, ble understreket av G. K. Chesterton: «When a man stops believing in God he doesn’t then believe in nothing, he believes anything.»

Ateister forutsetter at religion er irrasjonelt, fordi det bare er menneskelige påfunn. De begår derimot en stor tankebrist ved å foreslå at rasjonaliteten dermed vil blomstre i religionens fravær. Om den menneskelige fantasi virkelig er religionens svøpe, slik ateistene (etter mitt synspunkt korrekt) foreslår, så kvitter man seg tross alt ikke med kilden til problemet (den menneskelige irrasjonalitet) ved å eliminere religionen, bare med en av dets manifestasjoner.

Hva fascistene virkelig forstod, var at mennesker flest er irrasjonelle. Adolf Hitlers suksessoppskrift avslørte han selv: «I use emotion for the many and reserve reason for the few.» Hva som fort slår en når man leser fascistiske tenkere, er hvordan de er aldeles besatte av å aktivitere mobben, der klassisk liberale tenkere heller er fast bestemt på å temme den. Bytt «fascismen» med «mobbvelde», og man har mer eller mindre det samme.

Det samme mønsteret gjenfinner man ved å studere romersk historie. De konservative og liberale senatorene, som ønsket å forsvare republikken, ble gang på gang utmanøvrert av snedige keisere som visste å fyre opp mobbens pasjoner til egen vinning. Eller la Karl Marx sitt berømte sitat om religion som opium for folket synke inn i sin kontekst:

«Religion is the sigh of the oppressed creature, the heart of a heartless world, and the soul of soulless conditions. It is the opium of the people.

The abolition of religion as the illusory happiness of the people is the demand for their real happiness.

[…] Criticism has plucked the imaginary flowers on the chain not in order that man shall continue to bear that chain without fantasy or consolation, but so that he shall throw off the chain and pluck the living flower.»

Marx hadde rett: Religion er et opium for massene. Og ved å befri dem fra dens beruselse, hadde han også rett i sin antagelse om at de ville følge hans anmodninger om å plukke hva han så vakkert kalte «den levende blomst» fra bakken.

Men ved å plukke denne blomsten, som hadde brukt så lang tid på å vokse, sørget man på samme tid for at den ville visne, gli mellom fingrene, og returnere til jord. Kommunismen, slik som nazismen, påførte menneskeheten uendelige lidelser.

Hva er egentlig konsekvensen av at mennesker flest, også de mest uforstandige blant oss, løsrives fra tradisjonenes såkalte lenker?

De slutter å følge den nedtråkkede stien som millioner trygt har vandret før, og ender i stedet opp med å streife blindt og retningsløst omkring i mørket. Svært mange av dem blir ofre for de ideologiske udyrenes klør, om disse så har feilet uendelig mange ganger før (galskap er, i henhold til Albert Einsteins treffende diagnose, å gjøre det samme om og om igjen, og forvente annerledes resultater).

Mot irrasjonaliteten kjemper beklageligvis selv gudene forgjeves. Man kan ta fra overbevisningen til dem som tror på flyvende hester eller at jorden er 6000 år gammel, men det er da bare et tidsspørsmål før de begynner å tro at hester er en sosial konstruksjon, eller at det er på tide å forsøke marxismen bare én gang til.

Den himmelske Storebror

Sigmund Freuds skrev i En Illusjons Fremtid (1927) at menneskets instinkt etter farens autoritet slettes ikke bare fordufter i voksen alder, men at Gud i stedet trer inn for å fylle opp dette behovet. Gud er derfor kreasjonen av et iboende menneskelig psykologisk behov – eller hva Ludwig Feuerbach kalte en projeksjon av det menneskelige sinn.

I god Is Not Great: How Religion Poisions Everything (2007) beskriver Christopher Hitchens, i et språk hentet ut av George Orwells 1984, Gud som en himmelsk «Big Brother», som overvåker oss «around the clock», og selv kan dømme oss skyldige for tankeforbrytelser «while we sleep».

Men om det virkelig er sant at mennesker har en psykologisk trang for en diktatorisk Storebror, og det kosmiske fantasidyret ikke lenger er der for å tilfredsstille behovet, hva skjer så? Instinktet går ikke i oppløsning av seg selv. Det finner trolig i stedet en jordlig Storebror, en jordlig Far, en jordlig Kjære Leder. Man ender opp med å tilbe den jordlige makten fremfor den himmelske makten, å jage utopien på jordens marker fremfor i himmelen.

Burke hadde en tese om at hvor mennesker ikke regulerer seg selv, i frykt for Gud, så må de reguleres av statsmakten i stedet. Derfor gav også kristendommen, slik den utviklet seg i Vesten, opphav til liberale statsforfatninger. Thomas Aquinas poengterte i sin tid at det ikke var noen nødvendighet å straffe mennesker for hver minste synd. Den slags ville jo Gud ta hånd om i dommens time uansett.

Statsviteren Francis Fukuyama demonstrerte i The Origins of Political Order (2011) hvordan overbevisningen om en overnaturlig morallov og makt, som stod hevet over alle jordlige autoriteter, la bånd på statsmakten i den kristne verden, og historisk førte til utvikling av tanker om borgeres ukrenkelige rettigheter og autonomitet.

Om statsmakten krenket Guds lov, stod denne i fare for å miste sin legitimitet. Fra og med John of Salisbury på 1100-tallet ble det for alvor diskutert under hvilke omstendigheter «tyrannicide», drap av herskere som satte seg opp mot Guds allmektige vilje, var akseptabelt.

I den konfucianske tradisjonen, på den annen side, stod ingen over keiseren (i Kina historisk kalt «himmelens sønn», i Japan «himmelens suverene»), som ble tilbedt som guder, og som var i besittelse av en makt kun begrenset av lengden på deres spyd.

Hitchens døde selv som en troende trotskist, hellig overbevist om at mannen som hadde opprettet Den røde armé var den mest positive moralske kraften i det foregående århundret. Hans intellekt kunne ikke redde ham fra ideologiens klamme grep, og fra drømmen om himmel på jord.

Et konservativt vern

Det er kanskje ingen tilfeldighet at ateismens århundre også var ideologienes århundre. De troende slutter ikke å tro, de ender bare opp med å tro på noe potensielt langt farligere. Den radikale venstresiden, med sine titalls oppdiktede kjønn, ligner ikke bare på religiøse fundamentalister, de er av natur religiøse fundamentalister.

Dette var også poenget til C. G. Jung, som mente at vi alle tilber noe, det viktigere spørsmålet dreier seg om hva mennesker skal tilbe:

«The compelling reason for maybe choosing some sort of god or spiritual-type thing to worship – be it JC or Allah, be it YHWH or the Wiccan Mother Goddess, or the Four Noble Truths, or some inviolable set of ethical principles – is that pretty much anything else you worship will eat you alive.»

Frykt for Gud er begynnelsen på visdom, sies det. Kanskje fordi en tro på Gud – underforstått noen utprøvde idéer som over en veldig lang periode har vist seg å fungere, mer eller mindre – gir en langt høyere sjanse for å bli ledet trygt gjennom skogen.

Å løsrive tåpene fra tradisjonen og la dem flakse hodeløst omkring i alle retninger, kommer ikke uten konsekvenser, men enda farligere er muligens løslatelsen av intelligente mennesker fra den nedarvede visdommen. Ikke bare står de i fare for å gjøre grove feil på sine egne vegne, med den aller største selvtillit, men de har også en tendens til å rive ned mye av samfunnsarven etterlatt dem, lede andre på avveie, og begi samfunnet ut på virkelighetsfjerne prosjekter.

Glem ikke hvordan den intellektuelle klassen falt til sine knær ved kommunismens alter, mens nesten alle andre så tvers i gjennom den uten å blunke.

Det betyr ikke at vi ikke behøver kreative intellektuelle, villige til å tenke utenfor boksen og ødelegge noen dysfunksjonelle ting nå og da, eller kanskje finne noen nye stier. Mark Twain var rettferdig da han kalte konservatismen tilbedelsen av døde revolusjonære. Men – i likhet med mutasjonene i kroppen vår, er det bare et lite fåtall av deres evige strøm av tilfeldige innfall som faktisk vil forandre samfunnet vårt til det bedre.

Konservatismen er på samme tid derfor et nødvendig vern av de få gode idéene, og mot de mange dårlige.

Sterk som en løve, klok som en rev

Hva så med islam?

Det er umulig å argumentere mot at religionen har vært suksessfull. Den har lagt grunnlaget for en hel sivilisasjon, og er også den raskest voksende i verden. Den har spredt seg til alle verdenshjørner, og er på fremmarsj over alt. Fra Europa til Øst-Asia ser ikke-muslimer med uro på hvordan islams stilling styrkes innenfor deres egne grenser.

Profeten Muhammad, som i likhet med andre suksessfulle profeter må behandles som en stor intellektuell, hentet mange viktige historier fra den jødisk-kristne mytologiske tradisjonen, men disse virker å spille en heller sekundær rolle i hans egen religion. De er der mer som innpakningen enn selve innholdet. Islam sentrerer seg først og fremst om Muhammads liv og gjerninger.

Muhammad var i begynnelsen av sitt liv en analfabet handelsmann i Mekka, hvor hans idéer møtte til dels sterk motstand fra befolkningen. Fra dette tilsynelatende umulige utgangspunktet, hadde han i solnedgangsfasen av sitt liv erobret hele den arabiske halvøy, og lagt grunnlaget for den massive islamske ekspansjonen som fulgte etter hans død, som har vedvart helt opp til vår egen tid.

Islam avler ikke nødvendigvis lykkelige samfunn, men hva Muhammad etterlot seg var et velsmurt realpolitisk maskineri. Hva han produserte, var brukermanualen til en enormt suksessfull eksponentiell maktekspansjon – som stadig fungerer strålt mange århundrer inn i fremtiden.

En kan forstå islam som et veldig vellykket predatorisk sosialt system: Opptre samarbeidsvillig når du er i minoritet, ubarmhjertig når du er i majoritet. Gjør kostnaden ved å motarbeide eller forlate systemet veldig høy, men belønningen tilsvarende høy for dem som går motsatt vei eller ofrer for saken.

Fyrsten (1532) av Machiavelli, som gir råd til den styrende om hvordan han skal utvide sin makt, er utvilsomt en klassiker i den europeiske litterære kanon, men forestill deg heller om Machiavelli var en nokså maktesløs handelsmann i Firenze, og fra en slik utgangsposisjon erobret alle de italienske bystatene med sin strategiske teft.

Der har du Koranen og Sunna. Der har du Muhammad. Han er en Machiavelli ikke bare forsøkt ut i praksis, men utviklet i praksis (strategi er ikke noe statisk, men handler om konstant å forholde seg til motspilleres trekk) – med demonstrert kolossal suksess.

Kritikere av islam har påpekt religionens tilbøyelighet for tit for tat. Det får stå som en moralsk kritikk, for pragmatisk sett er det en veldig effektiv strategi. Innen spillteorien vies særlig spillet Fangens Dilemma mye oppmerksomhet, som statsviteren Robert Axelrod begynte å arrangere konkurranser i på 1980-tallet. Av de mange dataprogrammene som gikk i ilden, viste tit for tat-strategien – samarbeid på første trekk, deretter hermer man etter motstanderens trekk – seg aldeles suverén.

Spillteoretisk avviker imidlertid islam en del fra tit for tat-strategien, ved å være noe mindre samarbeidsrettet. Men det er antageligvis hensiktsmessig i den grad virkelighetens konkurranse mellom sosiale systemer – slik som også den darwinistiske konkurransen mellom organismer – ligger tettere opp mot et nullsumspill (det én side vinner, taper en annen) enn Fangens Dilemma. Spillteorien, må man huske, består av tankeeksperimenter, og er ikke nødvendigvis en presis representasjon av virkeligheten.

Den islamske strategien i dette nullsumspillet kan sammenfattes med samarbeid når man er underdog, konkurranse når man er topdog.

Jesu gjenoppstandelse

Med årene har idealene til Jesus, en radikal samarbeidsstrategi, som den sekulære moralen ironisk nok har vokst ut av og virker å ta for gitt, sett ut til å ha tatt større plass i Vesten. Det har hatt sine klare fordeler, ikke minst gjennom sin siviliserende effekt.

Utfordringen inntreffer idet konkurrerende religioner for alvor introduseres – ikke minst sett ved kristendommens sørgelige endelikt i Midtøsten, hvor spillet kristendom versus islam nå er kjørt. I inngrupper forekommer det et generelt veldig høyt nivå av samarbeid uansett, det er når samfunnet fragmenteres i flere inn- og utgrupper at det blir vanskeligere å opprettholde et slikt nivå over tid.

For øyeblikket forsøker elitene i Europa og USA å kompensere for dette ved å ekspandere sin egen inngruppe – noe som foreløpig bare later til å revne denne i to.

Den menneskelige tribalismen er ikke så enkel å viske ut. Den strekker seg fjernt tilbake i vår evolusjonære fortid. Sjimpanser, våre nærmeste beslektede, preges som mennesker for eksempel av et høyt nivå av samarbeid innad i inngruppene, men patruljerer grensene til sine territorier mot utgrupper av sjimpanser, som de fra tid til annen jakter ned og dreper. Territorialiteten kan derfor ikke reduseres til en sosial konstruksjon – den har en solid biologisk komponent.

Vår genetisk betingede tribalisme kommer derav til uttrykk helt ned til hvilket fotballag vi velger å holde med. Selv sosialdemokrater, som har hatt som uttalt hensikt å bryte den ned, har i stedet endt opp med å forfekte en aggressiv tribalistisk politikk langs linjene av kjønn, hudfarge og legning, som går langt utover de opprinnelige intensjonene om like muligheter.

Det skal derimot sies at nasjonalbyggingsfasen i seg selv var en vellykket samling av flere grupper i én større inngruppe, sett for eksempel ved Guiseppe Mazzinis forening av et Italia splittet mellom mange regionale tilhørigheter på 1800-tallet. Mazzini hadde som visjon å forlenge dette prosjektet til hele Europa. Det har hittil vist seg vanskelig, selv om Den europeiske union har adoptert de fleste av virkemidlene fra nasjonalbyggingen. Som kremen på bakverket, er selv den siste bevegelsen fra Beethovens 9. symfoni, «Ode To Joy», innstiftet som «nasjonalsangen» til EU.

Enda vanskeligere er nok dette på tvers av sivilisasjoner, selv om for eksempel Steven Pinker, i sin nye bok Enlightenment Now: The Case for Reason, Science, Humanism, and Progress (2018), viser til at oppgaven er forenklet med tanke på globaliseringsprosesser som har gjort opplysningsidealene mer universelle. Det er imidlertid her religionene, som byggverk av ulike tradisjoner, får frem dype underliggende skillelinjer.

Om de liker det eller ei, er det altså én ting samfunnsarkitektene ikke kommer utenom i sitt utrettelige arbeid:

Gud lever fremdeles.

Olav Drange Moen

Annonser

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.